Få timer etter at Hadia Tajik hadde varslet sin avgang som statsråd på en pressekonferanse, kom nok en avsløring om henne, denne gang i Dagbladet. Det viser seg at Tajik solgte sin andel av en leilighet i Stavanger til sin bror uten verdistigning. Bare 15 måneder senere solgte han den med 46 prosent stigning i verdi.

Dette kan være illojal skattetilpasning, sier jurist Per-Ole Hegdahl i Skattebetalerforeningen. Det aviser Tajik selv. Men det etterlatte inntrykket er likevel at hun har unngått å betale skatt på gevinst ved salg.

Og det føyer seg inn i bildet som er skapt av Tajik gjennom turbulensen i media de siste to ukene; hun har lagt ned ganske mye energi i forsøke å unngå å betale skatt til fellesskapet. Noe mer ødeleggende enn mistanke om dårlig skattemoral finnes ikke for en politiker i det sosialdemokratiske ledersjiktet.

Samtidig var Tajiks pressekonferanse onsdag lite preget av den ydmykheten man burde forvente etter alvorlige avsløringer i mediene. Lite tyder på at hun oppriktig mener hun har trådt feil, i alle fall ikke på en måte som rokker ved grunnleggende tillit til henne.

Tajik leverte budskapet om egen avgang på en maskinmessig måte, hun beklaget ikke kjernen i saken, men kun håndteringen av den. I sum fremsto hun som selvrettferdig og uten evne til å ta reell selvkritikk.

Jonas Gahr Støre har nå mistet en sentral midtbanespiller i sitt eget kabinett. Det er regjeringens stjerne som har sluknet etter å ha malt seg selv inn i et hjørne. Til slutt står vi igjen med et bilde av en politiker som har gjort det hun kan for å slippe å finansiere spleiselaget velferdsstaten er.

Derfor har det blitt et spørsmål om Arbeiderpartiets sjel. Hvis Tajik ser for seg å bli sittende som nestleder, blir det en belastning for partiet. Hun har i løpet av få dager klart å tape tilliten som hun hadde blant arbeiderbevegelsens kjernetropper.

Tajik har i løpet av to uker gått fra å være regjeringens sterkeste kort til å ende opp som Arbeiderpartiets absolutt svakeste punkt. Hun falt for eget grep og har ingen annen å skylde på enn seg selv for sin tapte troverdighet.