Mange av oss husker Prima Vera med: Det er Norge som er bra, det er nordmenn som er best...

Vi hører at norsk helsevesen er i ferd med å bryte sammen under presset fra korona, og det er særlig intensivkapasiteten som er rammet. Det meldes om store hull i vaktplaner, og særlig stor er mangelen på intensivsykepleiere, 700 har sagt opp og gått over i andre, mindre belastende og bedre betalte jobber; det mangler også legespesialister på de samme avdelinger. Kapasiteten i hele landet er visstnok på 300 intensivsenger, 20-25% av hva vi burde hatt i forhold til EU land.

Det er bra at korona har rettet oppmerksomheten mot underkapasiteten i norsk helsevesen og spesielt på intensivavdelinger. «Realiteten nå er at kapasiteten på intensiv er det avgjørende kriteriet for tiltak vi må fatte ute i samfunnet», sa statsminister Gahr Støre 13. desember. Det høyeste innleggelsestallet til nå har vært 363 koronapasienter. Samtidig kunne tidsskriftet Minerva fortelle at det tidlig i pandemien var lagt kriseplaner for innleggelser av opptil 4500 pasienter, hvorav 1200 på intensivavdelinger.

Det er altså redselen for overfylte sykehus som gjør at regjeringen har satt det norske samfunnet i revers, og jeg frykter at de er i ferd med å knekke girspaken. Mens eliten kjører sitt eget løp har «vanlige folk» for lengst havnet i baksetet.

Det merkelige er at det omtrent ikke finnes noen politisk opposisjon til nedstengingen, helsemyndighetene og politikerne får si nesten hva som helst uimotsagt, og folk er blitt mer eller mindre likeglade, uansett hva som presenteres på regjeringens pressekonferanser.

Helsedirektøren ble i NRKs Debatten spurt om tålegrensen for koronainnleggelser, men ville ikke svare på det, bare at kapasiteten var sprengt. Det som nå kommer for en dag, kan tyde på at de ansvarlige for norsk helsevesen etter krigen ikke har fulgt med i timen, og det til skiftende regjeringer, sosialistiske såvel som borgerlige; bevilgningene har vært underprioriterte hele veien.

Nå er fastlegeordningen også i ferd med å bryte sammen, ingen vil være fastleger lenger på grunn av stort arbeidspress. Det må tydeligvis tas en gjennomgang av hele den medisinske beredskapen i Norge.

Norge har så lenge jeg kan huske hatt et helsevesen som har basert seg på et vikarsystem for alle typer helsearbeidere, og jeg har arbeidet i norsk helsevesen på alle nivåer i 62 år. Jeg husker tilbake til 1958, da hygiene- og sosialmedisiner, professor Axel Strøm, skrev en artikkel i Aftenposten hvor han advarte norske studenter mot å reise til utlandet for å studere medisin; det ville ikke være jobb å få i Norge etter endt utdannelse. Han hadde, sammen med tidligere helsedirektør Karl Evang betydelig innflytelse i oppbyggingen av det norske helsevesen etter krigen.

Det lå nok også en god del selvforherligelse i advarselen; det var en gjengs oppfatning blant «de lærde» at norsk medisinerutdanning var den beste i verden. Idag har 35-40% av Norges 30.000 yrkesaktive leger under 70 år sin utdannelse fra utlandet.

Men hvor er alle disse 30.000 leger i Norge? Vi har én lege pr. 200 innbyggere, mens EU-land har én lege pr. 300 innbyggere. Jeg har undervist medisinerstudenter i 34 år, og ett som har endret seg på disse årene er en betydelig kjønnsvridning fra et flertall av mannlige til et flertall av kvinnelige legestudenter.

Men, er systemet vårt for byråkratisk/overadministrert? Tar kvinnelige leger stillinger som er mindre belastende enn mannlige , og får dermed muligens en kortere arbeidsdag? Er det en skjevfordeling med hensyn til legespesialister, for mange av noen og for få av andre (f.eks. for få anestesi- og/eller akutt-medisinere?) Er norske leger mindre effektive enn andre/organisering av arbeidsdagen? Går folk flest for mye til lege? Tåler vi som pasienter mindre enn pasienter i andre land ? Er vi p.g.a. våre sosiale goder/oljemilliardene blitt noen «sytpeiser»?

Krisen i sykehussektoren kom virkelig da man gikk over fra innleggelser til bl.a. dagkirurgi. Antall sykehussenger ble på noen år halvert, og for en del pasienter ble liggetiden altfor kort, man fikk såkalte «svingdør-pasienter» .

Smittespredningen mener jeg har vært gunstigere for oss som bor i Norge enn for folk i de fleste andre land, sannsynligvis forårsaket av demografiske forhold (spredt befolkning), og jeg mener man nå har rimelig god smittekontroll, selv om alt i skrivende stund iflg. myndighetene bare er katastrofe.

Jeg skrev for et år siden i Nordlys om pandemien at man måtte regne med nye mutanter, og at man etter den vanlige vaksineringen antagelig måtte få en booster-dose 1-2 ganger i året. Selv om delta-varianten har dominert, er det en ny variant, omikron, som nå er «i skuddet». Den antas å være mange ganger mer smittsom enn delta, men sies heldigvis sies å være mindre farlig, men er nå er årsak til nedstengingen.

Og hvor er det blitt av R-faktoren som lenge var så viktig og som de fleste var meget opptatt av. En av våre største viruseksperter, professor Stig Frøland, sa om R-faktoren for snart 1 år siden at den var forbundet med stor usikkerhet og at den var vanskelig å beregne og lite å stole på. Nå er den tydeligvis parkert.

Det er forståelig at mye var usikkert i starten av pandemien, før vi fikk vaksinene, men selv om smittetallene er høye, har vi ganske god kontroll. Vi får daglig informasjon om økende smittetall og antall innleggelser, men ikke om hvor mange som blir alvorlig syke og dør med korona; er det bevisst fra myndighetene, er det i så fall misvisende.

Det ble i starten av pandemien gjort beregninger av enkelte eksperter på hvor mange dødsfall man kunne påregne, bl.a. worst-case scenarier på flere tusen dødsfall bare i Tromsø. Det ble også feil at Nakstad kunne stå på Dagsrevyen og si at det blir 50 ganger så mange smittede til 17. mai og det betyr 50 ganger så mange innlagte og 50 ganger så mange døde - uten at noen stilte et kontrollspørsmål hvor han hadde disse tallene fra.

Det er aldri null risiko for å bli syk og dø noe sted i samfunnet. Det er naturlig at folk dør rundt oss hver dag av forskjellige sykdommer, og jeg har stor sympati og dyp medfølelse med de som mister sine kjære, uansett sykdom og dødsårsak. Men det forbauser meg gjennom denne pandemien at vi bare hører om de som er død med korona.

Det ser ut til at viruset har endret vårt forhold til risiko. Det har oppstått en slags nullvisjon for dødsfall med Covid-19. Det dør faktisk veldig få med Covid-19 i Norge. Hittil er det bare registrert 1202 dødsfall på nesten 2 år, noe som utgjør bare 1% av alle dødsfall i Norge i samme tidsrom; de øvrige 99% har andre årsaker. Under influensasesongen 2017-18 døde mer enn 1500 av influensa uten at myndighetene tok noe som helst grep. Hvorfor skal vi godta at tusenvis dør av andre sykdommer i Norge?

Er vi på vei til å forsøke å skape et samfunn der ingen dør, men heller ikke har noen glede av å leve?

Smitteverndirektør Geir Bukholm (FHI) har også ved flere anledninger sagt at det gjelder å redde liv, uansett hva det koster; han var også pådriveren for å vaksinere de eldste først, gjerne starte med de over 100 år (en av de første var faktisk 105 år), og uttalte på norsk TV i februar iår at han gjerne ville starte vaksineringen der det var minst smitte (uforklarlig??).

Jeg er enig i at man skulle starte vaksinering med de mest utsatte (de med underliggende sykdommer), men det var nok mange av de svakeste som døde som en følge av vaksinen. Prioriteringen for øvrig var merkelig; de som stod i front av pandemien (helsepersonell ved intensivavdelinger mm.) var rangert på plass 8 av 9. Selv om der er en betydelig underrapportering av vaksine-bivirkninger, må mottoet være; Vaksiner deg!!

Det er også et tankekors at de fleste av dem som havner på intensivavdelinger nå er uvaksinerte og er aller sykest av de syke. Vi har fremdeles en for høy andel uvaksinerte, og, som vi lenge har visst, utgjør de fleste pasienter under pandemien både på norske og svenske intensivavdelinger, fremmedspråklige. Over 90% av dødsfallene i Norge har vært blant dem over 60 år. Gjennomsnittsalderen for Covid-19-assosierte dødsfall i Norge er over 80 år, og i 85% av tilfellene har dødsårsaken vært underliggende alvorlig sykdom.

Smitten blant yngre er for tiden stor, men de fleste får bare symptomer som en middels influensa. De siste studier antyder at omikron bare affiserer øvre luftveier (nese, munn og svelg) og vil arte seg mer som en forkjølelse. Selv om vaksineeffekten er noe redusert hos eldre, vil de fleste likevel oppnå god beskyttelse, uansett vaksine; det gjelder også mot både delta og omikron ettersom vi registrerer at de vaksinerte blir mindre syke og trenger sjeldnere sykehusinnleggelse enn de vaksinerte.

Men som jeg skrev for et år siden, det kan tenkes at vi etter den vanlige vaksineringen trenger en eller to booster-doser i året. Mest sannsynlig vil pandemien gå over i en endemisk tilstand og etterhvert «brenne ut», og jeg har liten tro på at den vil vedvare utover neste vår.