Ansatte må velge mellom sluttpakke eller å flytte til den britiske metropolen. I Tromsø, som lenge har fremstått som et tomt skall som “hovedkontor” er valget å dra eller å slutte.

Det er flere store fortellinger her som møtes med et utfall som er sørgelig i den langsomme utflytting av ressurser og arbeidsplasser. Både om forretningsdrift, og fremfor alt, en historie om alt som har gått tapt i Nord-Norge og hva som kunne ha vært, i en landsdel som spiller kortene sine dårlig.

Da den nordnorske gullkalven fant veien inn i den globale økonomien, endte det opp med filialisering og marginalisering.

Det har skjedd i flere etapper. Først fra Narvik til Tromsø, deretter fra Tromsø til Oslo, så fra Oslo med det som ser ut til å være London som endestasjon, i første omgang for hele den store ekspedisjonsdelen.

Hurtigruten har mer enn noe annet blitt et cruiseselskap på verdenshavene. Det eneste som gjenstår i Norge er statssubsidiert drift av en rute som har tapt det meste av sin status som livsnerve for den lange kysten.

Vil vi i løpet av de neste årene havne der at det gamle flaggskipet kaster loss for godt i Nord-Norge? Hvem hadde i så fall trodd det?

Det som gjenstår er etterhvert historie og minner. Ikke minst om en modig mann som i 1893 gjorde det mange mente var umulig: Å seile hele norskekysten i storm og mørke, uten nåtidens navigasjonssystemer og fyr, med et skip fylt med gods og passasjerer.

Tromsøværingen Richard With står på sokkel i Stokmarknes og burde gjort det mange andre steder også. Han skapte det som 130 år senere er den fallerte merkevaren Hurtigruten. Den som ble bygd opp gjennom generasjoner, av nordlendinger, ut fra våre egne behov. Skip for skip, havn for havn, nyskaping for nyskaping, av kvinner og menn med kjærlighet til den norske kystlinjen.

At mye av det store felleseiet i landsdelen vårt skulle havne først på Aker Brygge, og nå i hendene på Londons kapitalmiljøer, var helt sikkert ikke i tankene verken til Richard With eller den legendariske direktøren i Troms fylkes Dampskipsselskap (TFDS), William Pettersen.

Men Hurtigrutens toppsjef Daniel Skjeldam har verken omsorg for kysten, vår stolte historie, eller for nordnorske arbeidsplasser.

Hans bonusavtaler og eventyrlige lønningspose er muliggjort av rå fondsforvaltere og ikke av nøkterne eiere i Stokmarknes, Risøyhamn eller Hammerfest.

Beslutningen om å flytte store deler av selskapet ut av Nord-Norge og til slutt ut av Norge er en kynisk beslutning, som også setter punktum for viktige deler av Hurtigrutens historie i Norge.

Men eierne og lederne burde, i respekt for den norske kystkulturen og alle de som har seilt for og med skipene, forstå at de må bør legge igjen det stolte navnet Hurtigruten på kaia i Nord-Norge.

Det vil i det minste være en slags verdig avskjed, ettersom så mange forbindelser til landets kystlinje er i ferd med å kuttes.

Kystens folk i Norge fortjener bedre enn å være kulisse for det den engang så stolte merkevaren har utviklet seg til. Og kan den norske staten virkelig være ei melkeku for fondskapital i London?

Men det er et nordnorsk lærestykke også i dette, i en landsdel der politikk og næringsliv har så tungt for å gå i seg selv. Nedturen for rederiet begynte da man ikke klarte å forene krefter mens det gjaldt som mest.

Det som skulle og kunne ha blitt et nordnorsk forretningseventyr, fikk raskt slagside på grunn av fylkesfisering og byrivalisering.

Dermed ble den nordnorske helligdommen liggende åpen for raid utenfra. Og når det skjedde, tar de store aktørene gradvis med seg rubbel og bit ut av Nord-Norge.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.