Før helga skrev Freyr et nytt kapittel i norsk industrihistorie med etablering i USA. Vi har kjøpt en industritomt i Georgia, USA, hvor vil planlegger å bygge vår andre gigafabrikk som har fått navnet Giga America. Samtidig som verden står foran en rekke store utfordringer, tar Freyr spranget ut i den samme verden med en klar ambisjon om å bidra til å løse våre felles utfordringer.

En av de største utfordringene som mennesket noensinne har stått overfor, er de stadig økende klimaendringene. Verden slik vi kjenner den i dag, er i ferd med å endre seg i en retning som ikke er bærekraftig. Arter forsvinner, og stadig større områder blir ubeboelige. Samtidig er menneskeheten i en unik posisjon til å kunne gjøre noe med det. Hvis vi ønsker det. Og hvis vi handler deretter.

Biden-administrasjonen har nylig satt ned et sterkt virkemiddelprogram for å få til et raskt energiskifte gjennom Inflation Reduction Act. Her premieres bedrifter blant annet dersom man tar bruk av råstoffer fra USA, bygger fabrikkbygninger som gir lavt CO2 utslipp, utbygging av fornybar energi til produksjon og annen produksjon knyttet til batterier som for eksempel modulpakking, for å nevne noe.

Bakteppet er også en krig i Europa som har akselerert EUs omlegging av energipolitikken. Tidlig i mars la EU frem en oppsiktsvekkende plan om å fullstendig endre sin energiforsyning. Energi er ikke en hvilken som helst vare. Energi er avgjørende for velferden vår. Energi er samfunnskritisk. Det er en modig og krevende plan. Det er ingen andre land i Europa som har mer å bidra med på energiarenaen overfor en historisk utfordring enn Norge. Vi har noen av verdens beste forutsetninger for å lede an i det grønne skiftet. Vi er en energinasjon, vi har kapitalen, kompetansen og teknologien. Alt Europa trenger. Det Europa ikke har, er tid til å vente.

Når mange aktører er i ferd med å innse at det ikke er tid å miste, så er det også avgjørende at de som har kapital følger opp fra ord til handling. Mye av det som kalles grønne investeringer, kommer innenfor software, mens det er i produksjon og industri at pengene må kanaliseres. Vi ser jo også for eksempel på prisutviklingen av smarttelefoner at når teknologi modnes, så går prisene kraftig ned og ytelsene opp. Det er også et faktum at en betydelig del av energiressursene eies av de aller rikeste i verden. En kraftfull satsing på batterier vil være både demokratiserende og fordelende av framtidas energiressurser. Det er jo også dette som er bakteppet når COP27 åpnet denne uka, det som også kalles Afrikas klimatoppmøte.

Norsk industri har gjennom mer enn 100 år bygd på fornybare energiressurser som både har skapt grunnlaget for bosetting og verdiskaping i hele landet. De samme fornybare ressursene har også vært grunnlaget for kompetanse og verdier som vi har kunnet eksportere til en verden som trenger det. Det var med den kunnskapen og erfaringen i bunn, at Freyr ble stiftet i 2018.

Helt fra første møte med Rana, har vi i Freyr blitt imponert over den offensiviteten, gründerånden og ståpå-viljen som eksisterer i samfunnet her. Vi kjenner sterkt på et industrielt DNA, som har skapt en grønn industripark i verdensklasse og som har tatt inn over seg at framtida er fornybar, sirkulær og bærekraftig. Der har vi opplevd at sunn skepsis er blitt fremoverlent entusiasme, i takt med at Freyrhar bygd stein på stein på veien mot Norges første storskala battericellefabrikk.

Gjennom å holde det vi lover, og ikke love mer enn det vi kan holde, har vi fanget interessen til en rekke internasjonale aktører. Disse aktørene satser mye, både penger og prestisje, på at Freyr skal lykkes i å produsere verdens mest miljøvennlige batterier til et voldsomt økende marked. Og vi kommer til å lykkes. Ikke minst fordi vi både lokalt, nasjonalt og internasjonalt har samlet noen av de beste folkene som finnes, for å gjøre det.

Disse folkene har på rekordtid bygd det vi i Freyr kaller for CQP - Customer Qualification Plant. Det er både en pilotfabrikk og et testsenter. En utviklingsarena på veien mot avkarbonisering av energisystemer som om få måneder står klar til å produsere for fullt. Men CQP er bare første skritt. 29. juni presenterte næringsminister Jan Christian Vestre en nasjonal batteristrategi sammen med Eksfins mulige lånegaranti til Freyrs batteriprosjekt på Mo.

Dette utløste mye applaus, men også kritikk til hvorvidt staten skal ha en rolle i en slik etablering. I de mest forvirrede beskrivelsene kunne det høres ut som staten nå skulle ta hele regningen, til og med at det ikke ville være lønnsomt med batteriindustri i Norge. Statlige garantier for deler av et lån er ikke et tilskudd, og gis ikke letthendt. Næringsministeren presiserte i en uttalelse til Finansavisen samme dag: – Gitt at dette er gode, lønnsomme prosjekter og det finnes privat investeringsvilje, er vi villige til å rigge virkemiddelapparatet for å møte dette behovet. Det betyr ikke at det er fritt frem for alle, men at det er de beste prosjektene som skal få risikoavlastning. Statens bidrag er å få fart på utviklingen, sier Vestre.

Med regjeringens lovnader og tung backing fra norske og utenlandske investorer vil en av de største fastlandsinvesteringene i norsk historie bli realisert.

Utgangspunktet for Ranas stolte industrihistorie som FREYR i dag står på skuldrene av, skriver seg helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Da etablerte den ikke ukjente Thomas Edison, Dunderland Iron Ore Company for å utvinne jernmalm for eksport. Amerikansk kapital sammen med norsk ingeniørkunst og lokale ressurser bygde en industripark som etter hvert var med på å løse datidens største utfordring, nemlig «jernsaken» etter andre verdenskrig. Derfor er det jo en viss historisk sus, når Freyr 120 år etterpå, med norsk kompetanse planlegger å starte opp industriell virksomhet i USA. Ikke minst for å løse nåtidens, og fremtidens største utfordring, nemlig klimasaken.

Når Freyr nå forener norsk industriell kompetanse med amerikansk kapital, så er det på ingen måte i stedet for en satsing i Norge. Det er det miljøet og de erfaringene vi bygger i Mo i Rana som skal speile den satsingen som nå gjøres i USA. Vi er avhengige av å lykkes i Rana først, for å lykkes andre steder. Vi svarer på den norske nasjonale batteristrategien, samtidig som vi svarer på amerikanske myndigheters fornybarsatsing og tunge stimulans gjennom Inflation Reduction Act. At det er et norsk selskap som tar denne utfordringen tjener norske industrielle miljøer til ære, og borger vel for de neste 120 årene.