Jeg og flere hundretusener andre har latt oss røre og engasjere av programmet «Korps United» på TV2. I programmet har programleder Sigrid Bonde Tusvik samlet en knippe kvinner (10 stk) som er kommet til landet fra andre, men forskjellige, land. Formål; Å skape et fellesskap for integrering, og samtidig løfte fram en gruppe som ikke fungerer optimalt i møte med den norske hverdagen, på hvert sitt vis nettopp gjennom å spille i korps. Samt at korpset skal bli så samspilte at de kan marsjere opp Karl Johan på 17. mai.

Det eneste disse kvinnene har felles, med unntak av at de alle er kommet til et fremmed land, er lysten til å bli integrert i sitt nye hjemland. Samt at den norske kulturen er svært fremmed for dem. Noen av dem er allerede godt på vei til å bli integrert i det norske samfunnet mens andre sliter med dette. Grunnen er i all hovedsak språket og, som jeg skal komme tilbake til, kravene som stilles for å kunne komme inn i utdanning og jobb.

En av disse er Jacinta fra Kamerun. Hun har måttet forlate hjemlandet og overlate sine barn til sin mor i håp om å kunne skape en bedre fremtid for dem i Norge. I foreløpig siste del av serien (29.05.22) forteller Jacinta om sine utfordringer. Og kravene til å få så gode norskkunnskaper at hun er kvalifisert for utdanning og arbeid. Samt rett til permanent opphold!

Og det er ikke småtterier norske myndigheter, opplæringsinstitusjoner og arbeidsgivere stiller krav om! Kamerun har cirka 280 ulike språk som hører til språkfamiliene nigerkongo-språk, afroasiatiske språk og nilosahariske språk. Offisiell status har bare de tidligere kolonispråkene fransk og engelsk. I de tre nordligste områdene er de viktigste lingua franca. I resten av landet det engelskbaserte pidginspråket wescos. Begge disse er svært enkle språk, med svært enkel grammatikk, utviklet for bruk i handelsvirksomhet. I tillegg er analfabetisme utbredt i kamerun.

I Norge må Jacinta, for å være kvalifisert for jobb og få varig opphold, først lære seg engelsk skriftlig og muntlig. Deretter må hun lære seg norsk skriftlig og muntlig. Og ikke bare det; Hun må også lære seg nynorsk, betydning av ordtak og ikke minst kunne skille dialekter fra hverandre og forstå dem! Jeg er ganske så sikker på at en stor del av den norske befolkningen ikke ville oppfylle alle kravene Jacinta og andre utlendinger må oppfylle for å få opphold og jobb her i landet. Og ikke minst permanent opphold og kanskje statsborgerskap!

Og det er mange som kommer til Norge med samme ballast som Jacinta. Tenk dere selv; Dere kommer til et fremmed land, en fremmed kultur, et fremmed språk, et annet klima, et skjemavelde uten like osv.. Dere har ikke pass og kan legitimere dere. Dere har ikke penger og om dere får litt vet dere ikke hva de er verdt eller hvordan det fungerer. Kanskje finnes det ikke dagligvarebutikker der dere kommer fra. Dere vet ikke hvor ting befinner seg osv., osv.. Når det første sjokket har lagt seg må dere prøve å orientere dere. Dere forstår ingenting. Dere vet ikke forskjellen på butikkene dere går forbi. Dere kan ikke gjøre dere forstått verken skriftlig eller muntlig. Dere kjenner ikke innpakningen på varene. Dere forstår ingenting.

Da kommer norske myndigheter og institusjoner inn med en hjelpende hånd med integrering. Nemlig norskkravene. Krav ikke engang etnisk norske barn og voksne klarer å bestå. Språkkravene er faktisk så ille at ikke engang godt utdannede utlendinger får jobb her!

Dette er strukturell rasisme på sitt verste og noe jeg trodde vi i Norge var ferdige med for flere tiår siden. Men det blir visst bare verre og verre. Er det noe vi mangler i Norge er det flere innbyggere og folk som vil jobbe. Det ropes nemlig høyt etter kvalifisert arbeidskraft og flere arbeidstagere. Men hva gjør norske myndigheter, utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere? Jo. Stiller stadig strengere og håpløse krav til de som vil bli integrert og vil jobbe. Og ikke minst bli en del av det norske samfunnet! Snakk om å skyte seg selv i foten!

Det må bli slutt på denne ødeleggende diskrimineringen vi bedriver i dette landet. Norge, «verdens beste land å bo i», må også bli verdens beste land å komme til. Et land som vil integrere de som kommer hit. Ikke legge rasistiske hindringer i veien for dem. Vi har vært oss selv nok altfor lenge! Eller er grunnen så enkel at det norske Storting, de norske utdanningsinstitusjonene og det norske næringslivet i bunn og grunn ikke vil ha disse menneskene her? Selv om de i festtalene sier det motsatte? Jeg bare spør…