Gå til sidens hovedinnhold

Tid for et tøffere tilsyn, både i Tromsø og Alta

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den forrige regjeringa med Erna Solberg i spissen kom med «gladnyheten» om at de ville opprette et Arbeidslivskriminalitetssenter (A-krim) i Alta. Gode nyheter, ja, men samtidig vet vi at det er et stort behov for et slikt senter i Tromsø. Så hvorfor ikke gjøre begge deler når det først skal satses?

Arbeidslivskriminalitet er en kreftsvulst. Den angriper enkelte arbeidstakere, den sprer seg utover i samfunnet, den bryter ned samfunnsveven. Den er sammensatt og den er ofte vanskelig å oppdage, og bekjempe. A-krimsentrene er et viktig middel i kampen, med samlokalisering og samarbeid mellom flere statlige etater: Politiet, Skatteetaten, NAV og, ikke minst, Arbeidstilsynet.

I dag er det ansatte i disse fire etatene i Tromsø som arbeider med arbeidslivskriminalitet, ikke samlokalisert, men på hver sin arbeidsplass. Det er et stort behov for å opprette et felles A-krimsenter i nord, og da spesielt i Tromsø hvor det er flest bedrifter og denne problematikken er stor. Solberg-regjeringa satset altså på å opprette A-krimsentre, men valgte opprettelse i Alta, og kun der, i hele Troms og Finnmark.

Trengs ikke et slikt senter i Vest-Finnmark? Utvilsomt. Trenger vi ikke fortsatt et også i Troms? Selvsagt.

Står det så dårlig til på arbeidsplassene i Troms og Finnmark; er det verre her enn andre steder? Neppe, eller: Det vet vi jo ikke – før vi får styrka bemanning og utført flere tilsyn, både i Troms og Finnmark! Det er ganske sikkert nok å ta tak i, allerede. Og nå når vi er åpnet igjen etter pandemien, og med fornyet vekst i flere utsatte bransjer, blir ikke utfordringene mindre. Svaret ligger i flere tilsynsbesøk og tøffere tiltak. Da trenger vi A-krimsentre både i Tromsø og Alta, minst.

A-krimsentrene er fagfunksjoner, med politiske verktøy. Det er en politisk beslutning å opprette sentret i Alta. Den er ikke faglig begrunnet. Tvert imot. Tromsø er den anbefalte, faglig velbegrunnede, plassering – så lenge det er snakk om bare ett senter. La oss derfor ta den faglige diskusjonen først, og konkludere med at vi må beholde de ansatte som jobber med arbeidslivskriminalitet i Tromsø og etablere et senter der for å vise at vi satser skikkelig på feltet. Så tar vi den politiske debatten, og fastslår at vi selvsagt må etablere et også i Finnmark, og da gjerne i Alta.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet er mye mer enn juss. Det er i høyeste grad også politikk. Politisk vilje og politiske valg. Den norske modellen i arbeidslivet er sterk. Den bygger på størst mulig organisering. Fagbevegelsen er en helt avgjørende aktør i kampen mot sosial dumping, for et sikkert arbeidsmiljø – mot arbeidslivskriminalitet. I åtte år har vi måttet leve med ei regjering som ikke er på lag med fagbevegelsen, og som ikke har fremmet fagorganisering.

Når har vi hatt nyvalg, og får ny regjering. Nå kan Arbeiderpartiet, Senterpartiet og støttespillerne på Stortinget vise at de både tar arbeidslivskriminalitet på alvor, og at de også tar de faglige innspillene fra de som faktisk jobber i dette feltet på alvor.

Valget er åpenbart: Vi må velge et seriøst arbeidsliv. Valget må ikke handle om Alta eller Tromsø. Vi må velge en tøffere linje mot arbeidslivskriminalitet. Da trenger vi et A-krimsenter bådei Troms og Finnmark, altså både i Tromsø og Alta. Myndighetene har nok å ta tak i, i hele landsdelen. Det kreves tøffere tak – fra vår nye regjering.

Kommentarer til denne saken