Sven Holtsmark hadde et innlegg i Nordnorsk debatt 20. januar med tittelen «Norges forhold til Russland må ha større vekt på avskrekking», der han analyserte Ukraina-krisa i lys av erfaringene fra den kalde krigen. Vi svarte med et innlegg der vi delte hans analyse av Norges sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, men der vi mente at lærdommene fra denne burde tilsi en annen konklusjon. Nå har Holtsmark svart på våre innvendinger, men dessverre misforstår han en del av våre oppfatninger. Her er et forsøk på å rydde opp.

Vi vil starte der Holtsmark slutter: «Skuffende nok slutter M&T (altså undertegnede) seg til koret av kommentatorer som fremfører det svakeste av alle tenkelige argumenter: Å anklage sine meningsmotstandere for å ødelegge debatten». Holtsmark misforstår dersom han oppfatter at dette var rettet særlig mot han. Vi forsøkte å gi en generell kommentar til en uheldig tendens i en polarisert debatt, der personer som mener at det er viktig å forstå hvordan lederne i Moskva tenker raskt stemples som Putin-apologeter. Sjøl karakteriser han seg som «Nato-apologet i denne saken».

Og da er vi framme ved misforståelse nummer 2: Vi forsvarer på ingen måte russisk utenrikspolitikk. Tvert om, den er brutal, aggressiv og har også ført til brudd på folkeretten. Det er innlysende at dette har vært kontraproduktivt på Russlands egne premiss, som Holtsmark påpeker. Når vi skriver at det er viktig å forstå hva som ligger til grunn for denne politikken, er det fordi forståelse er en forutsetning for å føre en klok russlandspolitikk. Vi har argumentert for at ingenting tyder på at den russiske politikken er uttrykk for en allmenn ekspansjonisme, men heller må forstås ut fra en sterkt sikkerhetspolitisk orientert mentalitet i det russiske lederskapet og som et forsøk på å ivareta statsinteresser. Vi mener at det er en konsistens i russisk politikk som underbygger vår vurdering av at Russland er en stormakt som føler seg innringet og at i en slik situasjon er det viktig å prøve å finne politiske løsninger.

Det blir for enkelt å avvise Kremls uttalelser om innsirkling som bare retorikk, tomme ord ment for å tåkelegge og forlede. Uttalelsene kan trolig best forstås som uttrykk for flere ting samtidig. Dels reflekterer de det russiske lederskapets maktpolitiske ambisjoner internasjonalt, dels er de uttrykk for reelle sikkerhetspolitiske bekymringer, særlig knytta til Svartehavsregionen. Og samtidig reflekterer de en beleiringsmentalitet. Dette er et verdensbilde som ikke bare har en utenrikspolitisk side, men som også har blitt dyrka aktivt av Kreml i innenrikspolitikken gjennom de siste årene. Dette er en sterkt sikkerhetifisert og paranoid mentalitet, som forfekter at Russland er omgitt av fiender og infiltrert av utenlandske krefter som aktivt går inn for å undergrave russisk kultur, verdier og statssystem. Russland er ifølge denne virkelighetsforståelsen ikke bare militært truet av innsirkling fra Vesten, men også truet ideologisk og kulturelt – det er selve Russlands nasjonale identitet som står på spill. Dette er et potensielt eksplosivt og svært skremmende tankesett som har resonans i deler av den russiske befolkninga.

Vi går selvsagt på ingen måte god for dette tankesettet, og vi mener ikke at Vesten bærer noe ansvar for russisk aggresjon. Men retorikken fra Kreml er langt mer enn tomme ord og kulisser, og det russiske lederskapets identitetspolitikk bør absolutt tas på alvor og være en del av grunnlaget når vi utformer våre sikkerhetspolitiske strategier overfor Russland.

Misforståelse nummer 3: Holtsmark mener vi ikke kan ha lest innholdet i Minsk 2-avtalen grundig nok. Vi skal ikke ha forstått punktene 9 og 10. Det kan vi forsikre Holtsmark om at vi har, men det er altså en rekke andre punkter i denne avtalen. I punkt 4 i den 13-punkts avtalen heter det blant annet at det skal forhandles om et internt sjølstyre i de to regionene øst i landet, Donetsk og Luhansk. Minsk 2 utgjør en helhet – og skal avtalen tre i kraft må de moderate kreftene på alle sider besinne seg. Det er ikke hjelpsomt med en politikk for eskalering slik det nå skjer fra mange hold (inkludert, sjølsagt, særlig fra Russland).

Og da er vi framme ved et siste punkt, der Holtsmark viser liten vilje til å forstå hva vi mener. Vi har argumentert for at maktpolitiske forhold kan gjøre pragmatiske løsninger nødvendig. Det historiske eksempelet vi trakk fram var de sjølpålagte restriksjonene på det norske natomedlemskapet. Norge kunne brukt sin sjølråderett til å la seg integrere fullt ut i Nato-alliansen, lene seg på amerikansk avskrekking, uten en politikk for beroligelse. Prisen ville ganske sikkert blitt at Finland ville fått en status ikke ulik landene i Østblokka, i tillegg til at det ville vært et bidrag til generell spenningsøkning. Det er altså ikke uten betydning hvordan et lands sjølråderett utøves.

Et annet eksempel: Utplassering av sovjetiske raketter på Cuba i 1962 var innenfor rammene av cubansk sjølstyre. Cuba hadde valgt å alliere seg med Sovjetunionen og ønsket å ha disse rakettene for å avskrekke en ny amerikansk invasjon, slik som det skjedde i Grisebukta året før. Tilsvarende hadde Tyrkia, naboland til Sovjetunionen, gått med på å ta imot amerikanske Jupiter-raketter. Kennedy satte hardt mot hardt, på basis av en rein interessesfæretenking (jamfør Monroedoktrinen som fremdeles ligger til grunn for amerikansk politikk i Latin-Amerika, en doktrine som feirer 200 års-jubileum neste år) og Khrusjtsjov var en klok nok statsmann til å akseptere at cubansk sjølråderett måtte settes til side – rakettutbyggingene ble trukket tilbake, til Castros misnøye. Kennedy på sin side var en klok nok statsmann til å akseptere to hemmelige kompromiss: Løfte om å ikke invadere Cuba på nytt og å trekke tilbake rakettene fra Tyrkia. På den måten ble et ragnarokk avverget.

Ja, vi er enige i at «staters selvbestemmelsesrett er og må være absolutt», som Holtsmark skriver. Men det bør ikke stå til hinder for å finne politiske veier som innebærer pragmatiske avveiinger og omforente løsninger. Ukraina - på samme måte som Norge, Finland og andre stater som grenser til Russland - må leve med sin geografi. Dessverre setter dagens eskalering ting på spissen, og Ukraina – som sårt trenger tid til å jobbe fram egne løsninger og drahjelp i form av konstruktiv samhandling mellom øst og vest – blir den tapende part.

Når Holtsmark gjør seg til «Nato-apologet i denne saka», kan det være grunn til å minne om at generalsekretæren i denne alliansen, Jens Stoltenberg, på den ene sida til nå har avvist å erklære at det i framtida ikke skulle være aktuelt med et ukrainsk natomedlemskap, men han har også argumentert for forhandlinger og dialog. Og dette siste finner vi ikke spor av i Holtsmarks tilsvar. Vi leser imidlertid teksten med balansert blikk, og regner med at Holtsmark fortsatt står inne for formuleringene i sitt første innlegg, der han peker på at en klok politikk overfor Russland må inneholde både beroligelse og avskrekking. Vi er altså enig i den store linjen – men uenig om vektleggingen av de to elementene. Tid for besinnelse.