Odd Mathis Hætta stiller spørsmålet om Vadsø museum–Ruija kvenmuseum er et museum. Jeg ønsker her å svare på Hættas kritikk.

Hætta innleder med en helt riktig beskrivelse av hva museer er og hva de gjør; at samlingene er museets hjerte og det som skiller oss fra andre kulturinstitusjoner. Han viser også til ICOMs museumsetiske regelverk som museer under Norges museumsforbund har forpliktet seg til å følge, også Vadsø museum–Ruija kvenmuseum. Hætta forsetter med å beskrive museets nye arkitektur, og skriver at «arkitektens idé er kanskje å etterligne etterkrigstidens fjøs reist med krigserstatningsmidler».

Det er en misforståelse som enkelt kunne vært unngått ved å spørre museets vertskap, som ville fortalt Hætta at arkitekten har latt seg inspirere av det historiske Varangerhuset – et kombinasjonshus knyttet til lokal kvensk byggeskikk. Han ville også fått vite at det omtalte «fjøset» i Salttjern er en sjøbod. For den som vil lære om museets arkitektur er ikke Hætta riktig kilde. Jeg skal nøye meg med å vise til en artikkel av arkitekt Astrid Fadnes i Museumsnytt publisert 30. mars 2022. Det er en faglig og ikke minst nysgjerrig omtale av museets arkitektur og innhold.

Det er ikke helt godt å vite hvor Hætta vil med dette sleivsparket, eller hva som har utløst den tilsynelatende indignasjonen over et kvenmuseum. Slik jeg leser kronikken kan det se ut til at fraværet av gjenstander av riktig type eller alder er utgangspunktet for hans kritikk. Hætta mener at det er for få eldre gjenstander i utstillinga og for mange bilder, portretter og videoer. Gjenstandene og portrettene er heller ikke kvenske nok. Med henvisningen til eventyret «Keiserens nye klær» mener han å si at vi er avkledd som et ikke-museum.

Utstillingen formidler kvensk/norskfinsk kultur og historie ved bruk av både nyskapende og tradisjonelle virkemidler tilpasset ulike aldre og besøksgrupper. Et viktig aspekt ved utstillinga er å formidle at kvensk kultur er i utvikling, ikke bare en levning fra fortiden. Den immatrielle arven, som badstukultur og språk, har fått stor plass. De fleste gjenstandene som er stilt ut er materielle vitnesbyrd om kultur som har vært, mens noen viser en stadig nyskaping av kvensk kultur og identitet.

Utstillingen er laget for å være fleksibel i måten gjenstander, foto, film og lyd tas i bruk. Det innebærer at gjenstander og innhold kan føyes til ved behov. Ny forskning og innsamling vil på den måten smidig flettes inn i utstillinga. Vi har brukt skjermer som formidler tekst, foto og informasjon om de utstilte gjenstandene, nettopp for å kunne legge til ytterligere innhold. For den som savner flere gjenstander, kan vi forsikre om at utstillingen vil bli utvidet og beriket i tiden som kommer, noe som er en del av museets plan. Det inkluderer også et fremtidig visningsmagasin som vil være tilgjengelig ved forespørsel.

Hættas påstand om at «det er utvilsomt ikke bare kvener …» i omtale av portretter av voksne menn og kvinner, er såpass fordomsfullt at den må påtales: Det er den enkeltes rett til å definere sin etniske identitet. Portrettene i utstillinga er samlet inn ved at folk selv har sendt inn fotografier av seg selv eller sine forfedre som et ledd i museets innsamling av portretter av kvener/norskfinner. De utstilte gjenstandene er brukt på kvenske gårder og av kvener i deres hjem. Museet hverken kan eller ønsker å påta seg rollen som etnisitetspoliti. Denne utvilsomt sårende ytringen svekker seriøsiteten i Hættas kritikk.

Siden Hætta har satt seg fore å kritisere utstillingas innhold såpass detaljert, bør man forvente noenlunde presisjon og en korrekt beskrivelse av den. Det er seks videoportretter av nålevende kvener/norskfinner som forteller fra sine liv, ikke «et tjuetalls». Hættas «brusende fossefall» er et hav og illustrerer det kvenene kom til; ishavets strender og fiskerike sjø, noe som trakk nybyggere fra Finland og Tornedalen til Varanger og Nord-Norge. Det er 60 portretter i taket. Over halvparten av dem er av kvinner, ikke menn, slik Hætta påstår. Hætta har også regnet opp alt for få gjenstander i utstillinga.

Avslutningsvis må jeg kommentere Hættas forundring over å finne gjenstander i utstillinga som kan knyttes til Marshallplanen og etterkrigstiden. Er det noe merkelig ved det? Disse gjenstandene er vitnesbyrd om at kvenene også var en del av det norske samfunnet i etterkrigstiden og er det fortsatt; og som nordmenn flest mottok de marshallhjelp og bidro til å bygge landet etter krigen. Dette er en metode museer bruker for å fortelle flere historier på én gang: i dette konkrete tilfellet kan museet formidle historier om krigen og Marshallplanen, i tillegg til det mer åpenbare: om kvensk byggeskikk og håndverk.

Så vil jeg understreke viktigheten av museet vårt, Vadsø museum–Ruija kvenmuseum, som i nyåpnet drakt med basisutstillinga Kohtaaminen Jäämeren kans – Møtet med Ishavet, har tatt rollen som nasjonalt museum for kvener/norskfinner. Dette er et etterlengtet museum som kvenene har ventet på. Det er et hus, et bygg, en institusjon, en arena, et «hjem», om du vil. Museet skal huse og ta vare på, forske på og formidle, og videreutvikle og synliggjøre kvensk/norskfinsk kultur og historie inn i framtiden. Kvenene selv har bidratt til og skal fortsette å bidra til utvikling av både museet, samlingene og utstillingene våre. Åpningen av museet 26. august 2021 valgte vi å kalle Tervetulemaa kothiin – Velkommen hjem, noe jeg vil ønske alle, om de kaller seg kvener, norskfinner, finskættede, etterkommere etter finske innvandrere – kjært barn har mange navn. Alle er like velkomne.

Og til alle dere andre, Odd Mathis Hætta inkludert: velkommen til Vadsø museum–Ruija kvenmuseum og utstillinga vår. Kom og lær om en underkommunisert del av norsk historie, og gjør deg opp din egen mening.

  • Vadsø museum - Ruija kvenmuseum inngår i Varanger museum IKS sammen med Vardø museum og Grenselandmuseet