Gå til sidens hovedinnhold

Terrorens logikk er enkel: Empatien dør først. Deretter dør sannheten. Så kommer volden.

Det er den kollektive empatien som bærer demokratiet på sine skuldre. Det er min dyrekjøpte erfaring fra krigen i Bosnia. Og Norges dyrekjøpte erfaring etter 22. juli.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

22. juli 2011 var jeg i USA. Jeg husker at vi satt oppløst i tårer og trålet febrilsk etter nyhetene om hendelsene i Oslo og på Utøya. Jeg husker også at våre amerikanske bekjente sa “ Forferdelig. Men det er sånt som skjer.” Det er faen ikke sånt som skjer! Tenkte jeg da.

Og det tenker jeg heldigvis fortsatt. Jeg spurte nylig folk via sosiale medier hva de følte om 22.juli. Jeg spurte ikke politikere, journalister, overlevende eller pårørende, men dem som tar del i en nasjonal traume, uten å være direkte berørt.

Meldinger jeg fikk tilbake var trøstende lesning.

For vi føler mye. Heldigvis. Vi føler frykt, sinne, avsky, sorg, forvirring. Som om 22.07.2011 var i går. Vi føler oss utrygge i hovedstaden på denne datoen, for tenk om en ny Breivik gjærer og syder. Vi føler oss ukyndige og hjelpeløse i møtet med de overlevende. Vi føler oss forbanna på muslimhatere, rasister som forsøpler sosiale medier og effektivt utelukker andre fra debatten. Vi føler oss angrepet, vår tro på hva mennesker er, og hva dette landet skal være, oppleves som noe skjørt. Vi føler et ansvar for å bygge samhold.

-- Jeg føler meg kvalm, er det en som skriver til meg. Jeg leser, lytter, prøver å forstå. Hva det er som former menneskene til ondskap og hva er det som bygger styrken til de overlevende.

Vi ser det godt her i avisa også. Våre saker om de overlevende fra 22. juli er veldig godt lest. Debatten om hva som skjedde med debatten etter 22. juli er også velkommen. Vi vil vite. Vi vil kjenne etter.

Vi møter 22. juli med empati og engasjement. Det håper jeg og tror at mange nok vil fortsette å gjøre i fremtiden. Jeg tror nemlig at demokratiet vårt avhenger av det.

Evnen til å sette seg inn i andres liv, er også evnen til å anerkjenne deres menneskeverd. Og et enkeltmenneskets verdi er selvsagt en sentral idé i et demokrati.

Grunnen til at jeg var i USA 22. juli 2011, er at jeg må reise til et annet kontinent for å besøke nær slekt.

For snart 30 år siden ble vår store familie fordrevet fra våre hjem og kastet ut i verden som yatzy-terninger.

Det at jeg sitter her i dag og skriver dette er et resultat av en lang og farefull ferd mot nord i 1993.

Det at jeg er norsk i dag - og mestrer norsk språk, kultur og samfunn - er en indirekte konsekvens av etnisk rensing, muslimhat og folkemord et helt annet sted i Europa.

Det er et resultat av at noen unge menn skjøt med skarpt gjennom vinduer til mitt barndomshjem i Bosnia en kveld, mens de ropte “Reis herfra tyrkerjævler!”

Det er et resultat av at forskrekka naboer i frykt og sjokk plukket ut prosjektiler fra sine husvegger. Mens andre tiet og gjorde ingenting.

Som om det å skyte ned familieboliger var helt vanlig. “Det er sånt som skjer.”

Det er sånt som skjer, sa amerikanerne som leste om 22. juli også. Der var det ikke krig. Men massedrap på barn i et demokratisk land i fredstid hadde blitt så vanlig, at folk rett og slett ble emosjonelt utbrent. Og når grusomheter gjentar seg, når det aldri blir bedre, når løsningene uteblir - da svinner empatien hen og konspiranoia og propaganda overtar.

Sannheten dør.

Etter min erfaring så kan vi skrive så mange avhandlinger vi vil om folkestyre, valgsystemer og partipolitikk.

Men det er den kollektive empatien som bærer vårt demokrati på sine skuldre. Evnen til å sette seg inn i liv du ikke lever selv. Anerkjennelsen av at også de andre er verdige til å omfattes av de samme lover, regler og rettigheter. At trygghet og muligheter ikke skal være forbeholdt noen få.

Kyniske angrep på overlevende fra Utøya, konspiratoriske tanker om folkegrupper, paranoide fabuleringer om Arbeiderpartiet, er et angrep på empatien. Det er et angrep på sannheten. Det er et forsøk på utarming av følelser som er vesentlige for et solidarisk, åpen og rettferdig samfunn.

Evnen til empati bør vi verdsette like sterkt som vi forsvarer ytringsfriheten.

Vi er heldigvis ikke utmattet enda. Ti år etter gråter vi fortsatt for 22. juli.

Det er bra. Og vil bli enda viktigere i de neste tiårene, når tidens bølger har bleket det skarpe bildet om hva som skjedde på denne datoen i 2011.

Kommentarer til denne saken