Samisk ble ikke forbudt i skolen. Dette var hovedbudskapet i mitt innlegg på Nordnorsk debatt den 22. oktober. Et budskap som Svein Lund tre dager seinere prøver å imøtegå. Dels ved å utdele karakteristikker av min person - «Den kjente samerettsmotstander Oddmund Enoksen» og «allviteren Enoksen». Og dels ved å tillegge meg og deretter argumentere mot andre synspunkter enn de jeg ikke har forfekta.

Jeg har verken hevda eller prøvd å bevise at samisk språk «ikke har vært undertrykt i skolen». Men det er et temmelig langt sprang fra at et språk har vært undertrykt, til at det har vært forbudt. Og det er myten om at samisk var forbudt, som var mitt anliggende.

Teori og praksis

Skal vi tro Svein Lund, var praksis i skolen gjennomgående strengere mot bruk av samisk enn gjeldende lover og instrukser ga uttrykk for.

Det er en påstand som ikke har rot i virkeligheten. I praksis var det motsatt. Det store flertall av lærerne – også de som var tilhengere av fornorskingspolitikken – tillot og brukte samisk i undervisninga utover anbefalingene i instruksene. At det også er eksempler på det motsatte, endrer ikke det store bildet.

At det forholdt seg slik, er godt dokumentert av Helge Dahl i boka Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905. Boka utkom i 1957. Det samme er ytterligere dokumentert i Eivind Bråstad Jensens bok Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel som kom ut i 2015.

I omtalen av en av Tromsøseminaristene, Johannes Haaheim, som selv var en sterk tilhenger av fornorskingspolitikken og bl.a. var Neidens første internatskolebestyrer, skriver Bråstad Jensen dette under overskriften «Avslappet forhold til lærerinstruksen»:

«Johannes Haaheim var ikke alene blant lærerne om å ignorere de mest rigorøse delene av lærerinstruksene, men det vitner om betydelig selvstendighet at han, som tross alt var tilhenger av skolens fornorskningsarbeid, så konsekvent og i full offentlighet over flere tiår forsvarte bruken av hjelpespråkene i undervisningen. Det gjorde han ut fra ei overbevisning om at det var nytteløst og bortkastet ressursbruk å lære samisk- og finskspråklige elever norsk uten å gå veien om deres morsmål.»

Det er ikke uten grunn at Bråstad Jensen også konkluderer med at virket til Haaheim og fleire av hans kolleger «gjør at det definitivt er berettiget å tegne et mer nyansert bilde enn det som til nå har vært gitt av norske læreres holdning til sine samiske og kvenske elevers morsmål».

Ikke enkelt å være lærer

Svein Lund legger ut om lærere som satte elever som snakka samisk i skammekroken og slo dem over fingrene med linjal.

Undervisningssituasjonen var nok meir utfordrende enn som så. Et brev fra en Tromsøseminarist på 1870/80-tallet, som det er referert fra i boka til Helge Dahl, gir oss et innblikk i hvilke utfordringer lærerne sto ovenfor. Læreren skulle holde skole i tre uker vinterstid for noen samefamilier i en fjordbotn i Østfinnmark. «Skolestua» var en nedsnya gamme.

«I forgangen til gammen stod en kvige og et par geiter. Rundt om lå ekskrementer som det ikke var gjort annet for å fjerne i vinterens løp enn at det som var falt der folkene pleide å gå, var subbet til side med foten. Inne i det lille oppholdsrommet, som var ca. 6 alen i diameter, bodde en eldre mann med kone og 5 barn, et yngre nygift par og et gammelt legslem som gikk fra gamme til gamme i grenden. Dessuten var det 6 barn fra de to nærmeste gammer som var kommet sammen før stormen brøt løs og skulle gå i skole der. Alt i alt var det nå 18 mennesker. De måtte smyge eller krype forbi hverandre. ...

Konen gikk i en kofte av grått vadmel, men overdelen var så fillet og oppløst at begge brystene hang fritt ut. En lang krabat, som holdt seg borte på soveplassen, krøp alt i ett fram og grep fatt i en av disse hennes mammæ, tok seg en slurk og forsvant igjen…

Da læreren dagen etter begynte sitt arbeid, viste det seg at barna ikke hadde det minste av det som kunne kalles skolesaker. Ikke en bok, ikke en tavle, ikke en griffel. For å sysselsette dem, måtte læreren ta en gammel almanakk han gikk og bar på i lommen, og la dem sette seg til å stave av den…

Til stor lykke for læreren var det at skoleverten kunne fortelle at nede ved fjorden var det et lite skiferbrudd «der også den andre læreren hadde brutt». Dit dro læreren ned for på stedet å bryte tavler… Grifler fikk de av småfliser som falt ut.

Motet begynte å stige, og for å gi sitt lokale iallfall noe utseende av en alminnelig skolestue, tok læreren et lite reisekart han alltid førte med seg og hengte opp på veggen i gammen. Men det ble dyrt for ham. Da han neste dag var ute et øyeblikk og glemte å ta kartet ned, kom kvigen inn i rommet og la i seg store deler av Nordlands amt og hele Bodø.»

Å felle en dom

Helge Dahl hadde følgende å si etter sin gjennomgang av skolepolitikken i Finnmark:

«Å felle en dom over det opplysningsarbeidet som er utført i Finnmark siden 1814, er ikke lett. Den vil alltid falle forskjellig ut alt etter som en legger vekten på det religiøse, pedagogiske, sosiale, politiske eller nasjonale sider ved saken. Det er ikke vår oppgave å avgi noen dom. Men én ting må understrekes: En rettferdig vurdering forutsetter at en tar hele problemkomplekset i betraktning, og at en er oppmerksom på alle de vanskene opplysningsarbeidet på denne europeiske utpost hadde å stri med. Videre må en se problemene ut fra samtidens forutsetninger, og ikke ut fra våre.»

Dette er kloke ord. Ord som fortsatt er gyldige meir enn 60 år etter at de ble skrevet. Og som også står seg langt bedre enn budskapet fram dem som på trygg av stand fra den historiske virkelighet lærere og skolemyndigheter sto overfor, med stor skråsikkerhet svinger svøpa over så vel motiver som innhold i fornorskingspolitikken.