«Jeg er teknologi-optimist» er et statement vi hører oftere og oftere i det offentlige ordskifte, ofte brukt av våre politikere. Utsagnet er forekempel relatert til hvordan teknologi skal/kan redde oss gjennom det grønne skiftet, eller hvordan teknologi skal/kan bidra til å hjelpe oss gjennom fremtidig bemanningskrisa i helsevesenet.

Uten at jeg har forskningsmessig belegg for det, så tror jeg at vi med rimelig stor sikkerhet kan fastslå at mennesket til alle tider, i alle fall den eldre delen av populasjonen, har vært bekymret og redd for det vi med et fellesord kan kalle for «utviklinga», og da særlig den teknologiske utviklinga. Det viser seg at vi først og fremst har vært bekymret og redd for at ting går for fort, at utviklinga tar oss i gal retning, ja, så fort og i så gal retning, at vi kan miste oss selv som verdifulle, levende, reflekterte og skapende mennesker. Hvor skal dette ende?

Da hjulet ble oppfunnet/oppdaget for ca. 6000 år siden, vil jeg tro at mange fikk et behov for å uttrykke en viss bekymring, enn si redsel, for hva denne nye dingsen kunne føre til av elendighet og fordervelse. Fra nå av kom jo alt, bokstavelig talt, til å gå så uendelig mye fortere enn «før i tida», og ting som går fort var, og er pr. definisjon, skadelig for oss som «human beings». Hvor skulle dette ende, dersom denne utviklinga bare fortsatte og fortsatte, var nok et spørsmål som mange stilte seg, også for 6000 år siden.

Den første store bekymrings– og redselsbølgen for den teknologiske utviklinga i moderne tid, oppstod da spinnemaskinen og dampmaskinen ble oppfunnet i England på midten av 1700-tallet Folk var ikke bare storligen forundret, men også i høyeste grad forferdet og redde for, hva disse farlige maskinene kunne føre til av elendighet og ulykke. Hvor skulle dette ende?

Da båtmotoren kom til Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet, var de aller fleste fiskerne skeptisk til å ta den i bruk. De mente motoren kom til å skremme bort fisken.

Da nyvinningen, kalt kalkulator, kom på markedet i Norge på slutten av 1900-tallet, var det heftige diskusjoner om denne kunne tas i bruk i skoleverket. Spørsmålet man da stilte seg var: Hva kommer til å skje med mennesket når det ikke kunne utføre de ulike regnemåtene på «gamlemåten»?

Fra seinere tid husker vi hvordan norsk vinteridrett, og mange av dens støttespillere, stilte seg avvisende til nyvinninger som Bokløv-stilen i skihopping, til langrennsski av plast og til skøyteteknikken i langrenn.

I dag er det datamaskinen, computeren, som skaper sterk bekymring i manges liv, for hvor skal det ende hen, hvis denne utviklinga bare får fortsette og fortsette?

I dag lever vi i det høyteknologiske, digitale samfunnet, det vil si at teknologiske nyheter lanseres i en rasende fart, og vi må faktisk daglig kunne forholde oss til ord som kvantefysikk, nanoteknologi, fusjon, fisjon, kunstig intelligens, kloning, crispr, genteknologi osv. osv. Og hva verre er: Allerede i morgen er det nye ord å forholde seg til, nye oppfinnelser, nye oppdagelser og ny teknologi.

Følgende lille eksempel sier noe om utviklinga bare innafor det vi med et fellesord kan kalle for informasjonssamfunnet:

En enkelt utgave av avisa «Sunday New York Times» i dag inneholder mer informasjon enn den mengden en vanlig voksen person fikk presentert i løpet av et helt liv for hundre år siden.

La meg illustrere dagens teknologibekymring, ved å sitere fra en artikkel i Morgenbladet, skrevet av professor Hans Petter Graver:

«De siste tiårene har vi sett en ny revolusjon i memenes * spredningsmuligheter gjennom informasjons- og kommunikasjonsteknologien, særlig internett og de sosiale mediene. Selv om det er for tidlig å si hvilke rystelser det vil føre med seg, kan vi allerede nå se store forandringer. Gjennom tankenes og informasjonens lette tilgjengelighet legger folk mindre vekt på å tilegne seg dem, og lagre dem i egen hukommelse. I USA står de nå for første gang overfor en ny generasjon som er dårligere utdannet enn foreldrene. Folk som har mindre kunnskaper og færre tankeverktøy lagret i hjernen, står dårligere rustet overfor demagogi, manipulasjon og destruktive memer enn de som har mer kunnskap. En utvikling der stadig flere belager seg på nettet som sitt lager av kunnskap er derfor bekymringsfull. Vi ser hvordan nettets ekkokamre gir memer mulighet til spredning og utvikling på helt nye måter som er uavhengig av at de er tilpasset de praktiske og etiske behov som samfunnet har. Det setter helt nye rammer for menneskets kulturelle utvikling og dermed for det som kjennetegner oss som biologisk art. Dette er kanskje en av de største utfordringene menneskeheten står overfor i dag.»

* Med memer menes en ny kulturell kommunikasjonsform, som krever veldig lite lesning. De er visuelle, skaper en umiddelbar emosjon og en reaksjon, og har et ekstremt spredningspotensial. (...) Da blir det en slags grasrotmarkedsføring. (...) Derfor blir de også ofte brukt til å spre desinformasjon.

Dette ifølge Petter Bae Brandtzæg, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Datarevolusjonen er på mange måter i sin spede begynnelse, kall det gjerne «steinalderen», om du vil. Ingen i dag tør å spå om hvor langt vi er kommet om bare fem år, for utviklinga skal bare fortsette å fortsette, og det i et stadig høyere og høyere tempo. Om noen år er mobiltelefonen mest sannsynlig kastet på historiens skraphaug, kunstig intelligens ses på som gammeldags og genteknologi er avleggs. Hvor skal dette ende?

Så kan man spørre seg:

  • Er vi nordmenn født med et helt eget «skeptisk-gen»? De fleste av oss husker vel den godeste Ludvig i Flåklypa, som mente at det aller meste av utvikling var fa`li.
  • Hvis den teknologiske utviklinga fører oss dit hen at mennesket la oss si om 100 år, er utryddet, og erstattet med roboter, er det da helt OK? Noe vi bare skal finne oss i?
  • Kan vi, om ønskelig, reversere dagens digitale samfunn, tilbake til det analoge samfunnet?
  • Dersom vi som samfunn ønsket det, lar det seg gjøre å stoppe all teknologisk utvikling?

For å si det med salige Ibsen: «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare».

Mens du tenker på dette, kan du jo kose deg med følgende dikt av Rolf Jakobsen:

Det vi vet

«De var på månen, men det meste
står igjen å vite, det meste
er uoppdaget,
kan ikke forståes, kan vi ikke engang
tenke oss.
Det meste
er i taushet, det vi vet,
er en spurv, det vi vet,
er en smett i en port,
en plutselig
regndråpe i øyet».