Regjeringens håndtering av strømkrisen er en studie i dårlig kriseledelse. En strømpakke er riktignok på plass, men den såkalte syttiøres-grensa som skal dempe skyhøye regninger og illsinte reaksjoner, varer bare denne vinteren. Og om den skulle bli forlenget, så kan den ikke vare evig.

I vanlige folks øyne er det dessuten det rene bakvendt-land at staten skal være nødt til å yte krisehjelp for at innbyggerne skal makte å betale for en ressurs vi er avhengige av, og har i massevis. I paragraf 1 i Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall, heter det: "Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten."

Vi er temmelig langt derfra nå.

Regjeringen har satt ned en kommisjon. Den skal evaluere det som har skjedd. – Jeg ser det som naturlig at vi evaluerer årets situasjon for å finne læringspunkter også for senere år, sa olje og energiminister Marte Mjøs Persen da energikommisjonen ble lansert før jul. Og mens det jobbes med mandat og deltakerliste, minner statsråden, med jevne mellomrom og i klare ordelag, oss om at høye strømpriser må vi bare belage oss på i framtida.

Selvskadingen til Ap og regjeringen fortsetter, med andre ord.

Nå murres det internt både i Sp og Ap. I lokallaget Nidaros, som ledes av Trond Giske og stadig vokser, er det, parallelt med antatt andre motiver, startet et strøm-opprør. Også lokale senterpartister er misfornøyde og mener partiet får for lite gjennomslag i regjeringen. Sp gikk til valg på nasjonal kontroll over energiressursene, og svir kraftig for det når handlingslammelsen nå ser ut til å være total. Rennafarten nedover gallupen bekymrer, og på toppen av det hele går heller ikke det store valgløftet om oppsplitting av fylker og kommuner helt uten friksjon og enorme kostnader.

Vinnerne på meningsmålingene er Rødt og Høyre. Sistnevnte kan egentlig bare lene seg tilbake og ta imot den delen av velger-flyktningene som forstår, og derfor ikke orker, kommunismen. For Høyre har heller ingen gode svar til folket når det gjelder løsning på strømpris-krisen. Absolutt ingen. Det vi ser nå er ren markedsliberalisme, og det er Høyre for, ikke imot.

Rødt derimot, har løsningene klare, og en liten gjeng med dyktige politikere til å framføre dem. Derfra er det klar og konsis tale, helt til de blir konfrontert med eget partiprogram. Rødt har skiftet ham de siste årene, men idegrunnlaget er som det alltid har vært. Revolusjonen lever i beste velgående, men nå skal den være "demokratisk", og ikke, som tidligere, bevæpna. Samfunnsendringene skal være kolossale, og ende opp i rein, marxistisk idyll.

Verdenshistorien har vist, gang etter gang, at idyllen aldri inntreffer, men tvert imot ender opp i diktaturer med kolossal klassedeling og økonomisk bakevje, så hvorfor flokker 8-9 prosent av velgerne seg om dette totalitære tankesettet? Trolig fordi de ikke ser noe annet sted å gå. SV har ikke benyttet situasjonen godt nok, men fokuserte altfor lenge på tiltak som økt bostøtte og sosialhjelp. Det appellerte ikke. Folk flest ønsker ikke sosialhjelp, kravet er strømpriser som ikke knuser husholdningsbudsjettet. Først etter at Rødt virkelig pustet dem i nakken på meningsmålingene, krevde SV-leder Lysbakken reforhandling med Tyskland og Storbritannia om strømkablene.

Svaret fra olje og energiminister Marte Mjøs Persen er at det ikke er aktuelt, at vi ikke kan gå tilbake på våre forpliktelser med EU, og at dette er fryktelig komplisert. Persen fikk uriasposten i regjeringen, til tross for at hun er helt ny i rikspolitikken. Hun henter svarene hun gir fra fagfolkene i departementet og fra kraftbransjen, og det gjør at man ved flere anledninger har fått inntrykk av at hun ikke ser det politiske alvoret i situasjonen. Nå har det gått så langt at den ferske statsråden raljeres over i flere av hovedstadens medier, også de som tradisjonelt står Ap nær. Avisene undrer seg over at Persen aldri blir sendt til Stortingets spontane spørretime, for å svare på spørsmål fra opposisjonen. Det må andre Ap-ministre gjøre på vegne av hennes departement. Det begynner å bli riktig pinlig for Arbeiderpartiet.

Det Ap og Sp kan håpe på, er at strømprisen går ned til akseptabelt nivå. Men det er bare til den går oppover igjen. Slik er det når markedskreftene rår helt uhemmet. Norge, landet som renner over av nedbør, er ført inn i et system av spekulasjoner og uforutsigbarhet. Dette jo-jo systemet finner folk seg ganske enkelt ikke i.

Strømpris-krisen lar seg ikke snakke bort i planer og vyer om framtidige utbygginger i allerede vernede vassdrag, og havvind. Dette er eventuelle langsiktige løsninger, krisen er nå. Da er det bedre å legge til side planene om elektrifisering av sokkelen, og gå i gang med reforhandling av avtalene med EU. Dersom det skulle vise seg at slike reforhandlinger ikke lar seg gjøre på relativt kort tid, da er skandalen komplett. Men det er kanskje der problemet ligger?