«Innvandrersmitten bekymrer» skrev Aftenposten på forsiden den 12. november. I Politisk kvarter på NRK dagen etter, sa Fremskrittspartiets Jon Helgheim «Det gjør noe med sårbarheten i en krise, når en stor del av befolkningen ikke bryr seg». Og han fulgte opp med at «folk har ofret alt, drømmer går i grus, og så må vi kanskje gjennom det en gang til, fordi grupper av befolkningen ikke føler det samme ansvaret».

Jeg skal, i denne sammenhengen, ikke reflektere over hvilke assosiasjoner Aftenpostens ordvalg skapte. Det gjorde redaksjonen trolig selv, før de dagen etter beklaget ordvalget og endret sin formulering til «smitten blant innvandrere».

Jeg skal ikke dvele for lenge ved at Helgheim nok hadde en helt spesiell andel av innvandrerbefolkningen i tankene, i og med at han henviste til «imamer» og «islamsk råd». Dette til tross for at fagdirektør i Folkehelseinstituttet Frode Forland kunne opplyse at innvandrere fra Polen og Serbia er overrepresentert i koronastatistikken i den inneværende fasen av pandemien. De fleste innvandrerne fra Polen til Norge jobber i verfts- og bygningsindustri, og har ofte svært lite kontakt med både «imamer» og «islamsk råd».

Jeg skal heller ikke dvele ved om Helgheim gjennom sin argumentasjon lykkes med å skape et «vi», altså «folk som har ofret alt», og et «dem», de «som ikke bryr seg». Jeg skal heller ikke spekulere i om Helgheims retorikk og formuleringer som «sårbarheten i en krise» og «og så må vi kanskje gjennom det en gang til» har til intensjon å skape frykt. Det er imidlertid interessant å merke seg at Helgheim, når han blir konfrontert med at seks av ti nordmenn har brutt karantenereglene, viser forståelse for at dette har vært «svært krevende for mange» og at mange har «kjent på fortvilelsen og kjent på tvilen». Helgheim viser altså romslighet og forståelse for at nordmenn kan komme i skade for å bryte retningslinjer og regler, mens han mener tilsvarende atferd blant innvandrere er et uttrykk for at de «ikke bryr seg» og «ikke føler samme ansvaret». Dette er en mekanisme som i litteraturen gjerne omtales som «Othering» - tendensen til å forklare majoritetens handlinger som et resultat av individuelle preferanser og valg, mens minoriteters handlinger forklares som et trekk som karakteriserer hele grupper.

I stedet for å dvele ved Aftenpostens ordvalg og Helgheims retorikk, vil jeg heller oppfordre til at vi bruker pandemien og håndteringen av denne som en mulighet til å ta tak i det som lenge har vært kjent: at sykdom rammer ulikt i befolkningen og at helse er ulikt distribuert, det som gjerne omtales som den sosiale gradienten i helse. I den norske velferdsstaten skal alle ha lik tilgang på helse- og velferdstjenester, uavhengig av kjønn, klasse, utdanning, etnisitet og bosted. Samtidig dokumenterte Statistisk sentralbyrå for bare sju år siden relativt store forskjeller i forventet levealder mellom Oslo øst og Oslo vest. Forventet levealder i bydelene Sagene, Gamle Oslo og Grünerløkka var da 74 år for menn og 80 år for kvinner, mens i bydelene Ullern, Vestre aker og Nordre Aker var tilsvarende tall henholdsvis 82 år og 86 år. Det er også dokumentert at folk i Finnmark har lavere forventet levealder enn folk på Vestlandet. En rekke studier har vist at personer med lav utdanning og inntekt, personer som mottar sosialhjelp og enslige, har høyere dødelighet og lavere forventet levealder enn andre. Forventet levealder er bare ett uttrykk for helse og levekår. Men tallene gir like fullt grunn til å forholde seg kritisk til forklaringsmodeller som legger vekt på kultur og forskjeller mellom majoritet og minoriteter nettopp fordi disse styrer oppmerksomheten bort fra strukturelle, økonomiske og politiske faktorer som har betydning for folks helse.

Perspektiv kan både fremme og hemme innsikt. Ved å velge kultur og forskjeller på majoritet og minoriteter som primære analytiske linse, slik Aftenposten og Helgheim gjorde i forrige uke, kan de, utilsiktet eller tilsiktet, komme til å blokkere for forståelse. Aftenposten kunne for eksempel valgt overskriften «Frontlinjearbeidersmitten bekymrer», og dermed rettet søkelyset mot at innvandrere er overrepresentert i yrkesgrupper som ikke har hatt privilegiet å jobbe fra hjemmekontor gjennom pandemien. Eller de kunne valgt overskriften «Bygningsarbeidersmitten bekymrer», for å rette søkelyset mot arbeidstakerrettigheter og arbeidsforhold i bygningsindustrien.

Hvis ordskiftet fortsetter å ha kulturelle forskjeller mellom majoritet og minoriteter som omdreiningspunkt, risikerer vi å tåkelegge andre og viktigere faktorer som har betydning for folks helse og velferd, som for eksempel kjønn, klasse, utdanning, tilgang til helsetjenester, organisering og finansiering av helsetjenestene og organisering av arbeidslivet. Og ikke minst, hvordan slike faktorer virker sammen og på hverandre, det som gjerne kalles interseksjonalitet. Det er alt for snevert å redusere folks helserelaterte atferd til et spørsmål om ansvarsfølelse. Og det er alt for snevert å redusere folkehelse til et spørsmål om helsepolitikk. Folkehelsepolitikk er boligpolitikk, arbeidslivspolitikk, utdanningspolitikk, likestillingspolitikk og fordelingspolitikk, for å nevne noe. Jeg håper media og politikere kan bidra til en kunnskapsbasert debatt om hvordan vi kan redusere sosial ulikhet i helse – et fenomen som har vært kjent lenge, men som har fått fornyet aktualitet gjennom Covid19-pandemien.