Jeg vet at vi har vært oppslukt av vårt eget her i landet med pandemien og alt. Har vi forholdt oss til omverden så var det mest for å plages av de utenlandskablene. Strømprisene har vært så høye at det har lagt en demper på hytteutbygginga kunne NRK melde på Nyhetsmorgen mandag.

Innslaget kom etter at Sylvi Listhaug propagerte i politisk kvarter hvor usmakelig det var at Taliban ble fraktet til landet i privatfly.

At Taliban spaserte i hemmelighet inn i Norge for statens regning ved to tilfeller, mens FrP var i posisjon, var ifølge Listhaug irrelevant.

Norge har brukt 10,5 milliarder på krigføring i Afghanistan. Det skal sies at vi også har brukt ca. like mye penger på diverse andre oppgaver i landet, så regnestykket er dobbelt. Jeg regner med at 7 millioner ikke skal gjøre oss til fant.

Så økonomisk er dette en politisk skinndebatt. Jeg vil ikke underkjenne vårt ubehag ved at statskassa betaler for besøket. Det er forståelig. Taliban er ikke OK folk. Særlig for sine egne folk.

Men vårt ubehag er ikke saken her.

Vi er forpliktet av de verdiene vi lever etter. Skal vi hegne om de verdiene, må vi kunne drive på med dialog med folk som ikke faller i smak.

Forhandlinger med likesinnede er unødvendige.

Men vi er også forpliktet av internasjonale samarbeid.

Så nei, Talibans besøk handler ikke om oss. Det handler om folk som selger barna sine fordi de ikke kan få nok mat, og når de har solgt barna sine så selger de nyrene sine. Det handler om afghanske flyktninger i limbo i Tyrkia.

Som er et land som arresterer poeter for blasfemi, men som Norge helt fint lager avtaler med, for å slippe å ha alle disse flyktningene her i landet.

Det handler om internasjonal storpolitikk. Vi er kanskje for opptatt av vår eget fasadepussing, enten av Norge som fredsnasjon, eller av et Norge som er prinsippfast mot islamistiske fundamentalister. Men internasjonalt er det faktisk stort behov for at vesten tar tak i denne situasjonen.

Før Kina gjør det.

For i motsetning til hva man skulle tro, etter vår nasjonale dekning, så skrev ikke The New York Times om interiøret til luksusflyet som Taliban ble flydd inn med.

The New York Times skrev i går hvordan Kina har et kolossalt ballegrep på Pakistan. I så stor grad at landets mektige militærmakt, som i mange herrens år har vært Talibans største støttespiller, nå begynner å ønske seg USA tilbake i regionen.

Når de vestlige styrkene trakk seg ut - og den afghanske befolkninga ble igjen for å selge sine døtre - så sendte Kina inn 200 millioner Yuan ( 285 millioner NOK) til landet. Som humanitær hjelp.

Man trenger ikke å være medlem i FNs sikkerhetsråd for å skjønne at dette ikke er en utvikling som kommer til å føre til mer demokrati i landet. Menneskerettigheter er ikke Kinas første prioritet.

Kina er det eneste landet som fører bilaterale samtaler med Taliban og holder på å kartlegge mineraler til utvinning i landet. De bygger jo kontor for talibanenes Justisdepartement!

Politikere i Norge er redd for at vi gir Taliban legitimitet? Får de legitimitet fra Kina så trenger de ikke Norge, for å si det sånn.

Jeg er ikke diplomat, men jeg kan skjønne at det stresser den vestlige verden at Kina med sin egne form for imperialisme tar seg til rette i en enormt ustabil region. Det er et dragkamp mellom verdensmakter som Taliban forsøker å nyttiggjøre seg, ikke room service menyen på Soria Moria hotell.

Norsk offentlighet kan jo alltids snakke om Talibans besøk som noe som skjer med oss. Noe som rammer våre moralske sensibiliteter. Men det er ikke en rasjonell tilnærming til saken.

Norge er en del av det internasjonale samfunnet. Vi spiller en rolle. Vi har spilt en militær rolle. Vi spiller en solidaritetsrolle. Vi spiller en forhandlerrolle. Vi spiller en dialogrolle.

Men vi er spillere i et internasjonalt sikkerhetspolitisk spill også.

Det vet det norske Utenriksdepartementet. Og derfor vil disse samtalene fortsette. Det er et skrekkelig dilemma å snakke med Taliban, men verden er full av skrekkelige dilemma.

Det internasjonale sikkerhetspolitiske spillet kan føre til at en million barneliv blir reddet. Det er et halmstrå det er verdt å holde fast i.