Derfor ønsker jeg å sende en takk til statsminister Erna Solberg for at hun gjorde en feilvurdering av smittevernreglene, da hun skulle feire sin 60 års dag. Vi kan nok ha mange meninger om at hun, som statsminister, ikke kjente til de reglene som hun selv forutsetter at befolkningen skal følge.

Men det er ikke det jeg skal skrive om her.

Som forventet, gikk vårt eminente norske samlede pressekorps nesten amok i å mene noe om Erna Solberg. Og den ivrigste av dem alle var Aslak Eriksrud, som fikk en tilnærmet verbal orgasme på TV2, da han i fri dressur, og nesten uten å trekke pusten, fikk komme med sine fortvilede hjertesukk på vegne av seg selv og den norske befolkningen. Kanskje han burde tenke på at det er gått ett år siden nedstengingen, og at samtlige i dette landet også er blitt ett år eldre, og har hatt begrensede muligheter for feiring uten at vi av den grunn føler stort behov for å sette statsministeren i gapestokken.

Og sannelig har det dukket opp et par professorer som også ville krydre den delikate saken. Og når professorer og journalister ytrer seg, ja da er det sannheten og intet annet som blir fortalt. Eller er det egentlig det?

Og det er her jeg ønsker å takke statsministeren. For endelig fikk media en sak hvor journalistene, med noen få hederlige unntak, kunne skrive akkurat det som kom rett fra hjertet, og uten å måtte skrive med en politisk korrekt påholden penn. For i Erna-saken fikk de lov til å henge den politiske tvangstrøyen i den verbale garderoben. Eller var det nettopp på grunn av Ernas politiske ståsted at saken ekslploderte slik den gjorde. I allefall, begrepet «det frie ord» kom endelig til sin rett, selv om det er lenge mellom hver gang, og at det måtte et feiltrinn fra vår statsminister for å få det fram.

Og akkurat den friheten, som journalistene fikk til å skrive sine egne ord, gjorde særdeles godt for den mentale styrken og hjernepleien for det samlede pressekorpset. For alle vet jo hvor godt det er å få «blåst ut» og si akkurat det de mener. Uten rammer, uten begrensninger og helst om en person. Man skyter fram brystkassen og sier med stolthet: Jeg sa det til han/henne/dem.

Jeg er sikker på at Aslak Eriksrud hadde en fin følelse etter sitt ordgyteri på TV2. Og det er den gode følelsen som Erna Solberg gav dem.

Men, som alle andre saker som pressekorpset skriver om, så er det som når man rister på en sjampanjeflaske før man åpner den. Det blir et smell og det fosser over, men det roer seg i løpet av noen få sekunder. Og det gjorde det denne gangen også. Hvem husker vel Bjørnar Skjæran og Bodø lenger?

Og selvsagt har mediakorpset, og alle de andre tastatur rabulistene, meg inkludert, rett i alt det de skriver. I alle fall der og da. Tror de. Men så kommer det gjerne andre opplysninger som endrer litt på saken. Og da er det stilt i korridorene.

Jeg Googlet: «Bjørnar Skjæran brudd på smittevernregler». Der fikk jeg over 3000 treff. Gjorde det samme for Erna Solberg og fikk over 56000 treff. Basert på antall treff, er det fristende å hevde at Bjørnar er en ukjent politisk spurv sammenlignet med Erna Solberg. I så måte har hun hatt større og bedre mentalforbedrende effekt på journalistene enn Bjørnar. Så nok engang: Takk Erna. Og Bjørnar: Du har en jobb å gjøre.

Så skulle jeg ønske at journalistene skrev med samme entusiasme om andre og mere alvorlige saker. Sette sakene i et bedre perspektiv. De kunne jo for eksempel skrive om Terje Rød-Larsens finurlige krumspring og skammelige avskjed som leder for tenketanken International Peace Institute (IPI). De fleste av oss vet lite om hvordan Rød-Larsen forvaltet våre skattepenger som han mottok. Tenk om media kunne greie å lage en like heftig debatt om sløseri av skattepengene som de greier av uviktige saker så som Solbergs og Bjørnars lille private sammenkomst. Men jeg forstår jo at Rød-Larsen saken ikke gir den samme mentale uttellingen for journalistene som å skrive om Erna Solbergs feiltrinn. Og den ligger vel kanskje også noe lenger innenfor det politiske personvernet enn det Erna og Bjørnar har. Men det er jo lov å håpe.