Fra å være et parti i medvind har Senterpartiet blitt et parti som sliter og angripes av alle. En del av det er selvforskyldt. Partiet har gått seg fast og bidratt til uklarhet rundt hva slags regjeringsalternativ som finnes etter valget. Det kommer stadige angrep på Arbeiderpartiet, mens SV møter en stengt dør.

Det er sant at det på noen politikkområder er stor avstand mellom SV og Senterpartiet. Særlig i rovdyrpolitikk, klimapolitikken og tempoet i gjennomføringen av det grønne skiftet.

Mye av Senterpartiets motstand mot SV skyldes i tillegg at partiet har bygget oppslutning på å hente velgere fra Frp og etterhvert også Høyre. Vurderingen er at det er klokt å støte bort SV når man skal flytte velgere fra sentrum-høyre. Senterpartiets langsiktige ambisjon er å viske ut skiller mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk.

Likevel er realitetene at SV og Senterpartiet stemmer sammenfallende i de fleste voteringer på Stortinget. Dessuten er jo kjernen i å delta i regjering at det vil virke modererende og disiplinerende. Det som finnes av ytterliggående politikk blir skrelt vekk. Det skjedde med Frp fra 2013 til 2019. Og det er læring SV var gjennom i årene 2005 til 2013. Under Kristin Halvorsen ble SV et parti som søker makt basert på vilje til å inngå ansvarlige kompromisser. Partiet vil i dag bli dratt mot sentrum i en regjering der Ap og Sp har mesteparten av kjøttvekten.

Konflikten mellom by og land i dag inneholder en voksende sosioøkonomisk kløft, som reproduseres gjennom generasjoner, slik vi ser det anskueliggjort i debatten om formueskatt og arveavgift. Her har SV et særskilt - og viktig - fokus på utjevning av ulikhet.

At Senterpartiets velgere i Nord-Norge skulle foretrekke en mindretallsregjering som lener seg på Høyre i enkeltsaker, snarere enn et samarbeid med SV, har virkelig formodningen mot seg. SV kan også være en verdifull stemme når det gjelder utvikling av jernbane i nord. Her kan Sp og SV i fellesskap dra Ap i riktig retning.

Norge trenger en flertallsregjering som effektivt kan gjennomføre sin politikk og sikre en bedre sosial og økonomisk balanse mellom folk og regioner. Ap, SV og Sp har tidligere vist at de kan styre landet sammen på en god og trygg måte.

Å søke sammen og bygge broer både før og etter valg, har lange og gode tradisjoner som del av det norske demokratiet. Da er det ikke fornuftig å møte de som inviterer til samarbeid med stengte dører.