NRK-artikkelen om trakasseringen av fiskeren Susanne Mortensen er årets verste lesning. Den avslører at en 23-åring står alene i en sexistisk verden. Arbeidsplassen hennes er beskrevet som «den siste mannsbastion», og det tror jeg stemmer.

Jeg ble fysisk dårlig av å lese det. Det plasserer meg som kvinne og evig tromsværing, uansett hvor mye bosatt på Østlandet jeg er, inn i et trangsynt landskap. Et landskap der hver og en får greie seg sjøl, der man ikke står opp for den som trenger det. Hun har liksom seg selv å takke for nedverdigelsen fordi hun velger fiskeriyrket.

Selv snudde jeg ryggen til de holdningene for førti år siden og flyttet. Andre grunner telte også, men nettopp den rå mannssjåvinismen var en av tingene jeg la bak meg med stor glede og lettelse.

Troms og Finnmark burde være stolt av henne og av andre unge jenter og gutter som vil bli i landsdelen, satse på tradisjonelle yrker og har ryggrad til å gjøre det.

Vil du at unge mennesker skal bli i landsdelen og at noen skal flytte til? Da får du se deg i speilet og se hva du selv kan bidra med. Der du er. Det man nå vet her på Østlandet om Troms og Finnmark er at fiskere er mannssjåvinister, at ord som «fette bra» er viktig og at «joikakakene» har avslørt en polarisering man ikke har forutsetninger for å forstå. Ikke et omdømme å satse videre på om man ønsker tilflytting.

Da hjelper det ikke å peke på politikere og fiskeriorganisasjoner. Det er opp til folk sjøl å gjøre noe med dette. Det er ikke bra nok å si at ikke alle er sånn, det eneste som hjelper er å si at «vi skal bli best» på å utslette - ja, jeg skal besinne meg – uvesenet