Det er en tradisjon som kom til av praktiske årsaker. Jeg og min samboer hadde, som småbarnsforeldre flest, sovet dårlig og glemt valgdagen ett år. Søvnmangel er ikke godt nok undersøkt grunn for manglende valgdeltakelse blant dem under 34 år, bare for å ha det sagt.

Hvis vi, søvngjengerne, skulle rekke å stemme det året, måtte vi ta vår lille datter med. Så vi trasket bort til Stakkevollan skole, litt usikre på om dette var en OK ting å gjøre.

Heldigvis møtte vi på en utrolig hyggelig og erfaren valgfunksjonær som passet på jentungen slik at vi fikk stemt.

Det tar tross alt noen få minutter å krysse av på det arket, og fylle på med noen personstemmer.

Også ble det en tradisjon. Etter hvert kom spørsmålene. Og barnespørsmål er de beste. Selv det evinnelige:

«Hvorfor måååå vi stå i køøøøø?»

Jeg styrer også unna kø, hvis jeg kan. Men køen til valglokalet er en av de få køene jeg faktisk setter pris på.

Da får jeg anledning til å forklare mine døtre at alle disse menneskene er der for å bestemme. Over sitt liv og over mitt liv. Og vi kan være uenige i hva som er viktig, og hvilken ideologi som er bra, men vi står fredelig i kø. Snakker litt hyggelig sammen. Også kan vi være uenige på stemmeseddelen så det ljomer etter.

Demokrati er på sitt beste et sunt og produktivt uenighetsfellesskap. Det lærer mine utålmodige barn i køen.

Jeg skulle ønske at jeg kunne svare at man møter tverrsnittet av befolkningen i køen utenfor valglokalet. Ofte gjør man det. Men valgdeltakelsen er dessverre lav blant flere innvandrergrupper, mange unge og mange yrkesgrupper.

Stemmene til renholdere, maskinoperatører, transportarbeidere og hjelpearbeidere er dårligere representert i urnene enn stemmene til ledere, professorer og journalister. Det betyr noe. Kvinner er bedre representert enn menn. Det betyr noe. Godt voksne menn er bedre representert enn unge menn. Det betyr noe.

Jeg snakket nylig med en ung mann som sa at hans mannlige venner uansett føler at de lever utenfor samfunnet. Derfor gidder de heller ikke å stemme. Det er først og fremst ubegripelig trist.

Demokrati er deltakelse i et felles prosjekt. Og det må være attraktivt for så mange som mulig. Der har politikerne et ansvar i å komme seg ut til flest mulig av sine velgere, og snakke med dem. Og stå til rette når de gjør feil, eller ikke oppnår det de har lovet.

Pressen og utdanningsinstitusjonene har et ansvar for å formidle og fortelle om politikk, og ikke minst effektene av politiske beslutninger.

Hver velger har også et ansvar om å stille opp for laget. Vi bør ikke umyndiggjøre verken renholdere, innvandrere eller unge menn. Vi kan som samfunn gjerne vise at vi har høye forventninger til alles valgdeltakelse.

Men den køa er ikke naturlig for en del stemmeberettigede å stå i.

Og derfor mener jeg at foreldre og foresatte bør ta ungene med seg når de skal stemme. Vårt ansvar er å stå i den køa, og la ungene våre se at vi står i den køa. Det hjelper at det ofte er en lekeplass i nærheten av et valglokale. De kan leke mens du stemmer.

Barn hermer. De gjør ting de har sett oss gjøre. Observasjonslæring heter det vel. Vi arver mye mer fra våre foreldre enn vi tror.

Min minste spurte forleden hvem som bestemmer mest, ordføreren eller Kongen. Jeg sa, ordføreren. «Hæ? Han er jo bare en tulling som sykler rundt og ødelegger naturen!» sa hun.

Jeg lo og forklarte at Tullerud, altså karakteren til Finn Arve Sørbøe i Planetpatruljen, ikke er den ordentlige ordføreren i Tromsø.

Men det slo meg: Fireåringen var fullstendig i stand til å danne seg et politisk standpunkt. Hennes standpunkt var at folk som bestemmer bør bry seg om naturen.

I stedet for å fortelle henne hvem Gunnar Wilhelmsen var, så burde jeg egentlig spilt med.

Det går fint an å bytte Tullerud ut hvis man ikke er fornøyd med det han kan og det han gjør. Hun hadde tålt å høre at den som har mest makt er verken kongen eller ordføreren. Det er folket.

Og heldigvis har folket mange ordentlige folk å velge mellom. Oppriktig. Jeg snakker med mange politikere, og kan si med hånda på hjertet at de aller fleste er kunnskapsrike mennesker som har et oppriktig engasjement.

En slektning fra USA sa nylig til meg at han ikke fattet hvordan jeg orket å ha så mye med disse politikerne å gjøre i jobben min. «Du hadde funnet ærligere folk om du dealet dop.»

Det er heldigvis absolutt ikke sant i Norge. Gjennomfører politikere alt de lover? Nei. Må de kompromisse på egne standpunkt? Ofte! Skuffer de meg med inhabiliteter, vennetjenester og aksjekjøp? Ja.

Ingen har sagt at politikere er perfekte eller at systemet er perfekt. Men det er godt. Og det blir ikke bedre uten deg og meg i den køa.

Godt valg!