Gå til sidens hovedinnhold

Syv år i kirkeasyl: Lytt til dem, for skams skyld.

Innvandring har vært en ikke-sak i årets valgkamp. Men politikerne har likevel slitt kirkebenkene i Finnsnes kirke. De vil høre historien til kirkeasylant Dilani Johnsen Collin. Fordi den har noe for seg.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Og fordi det er en skamplett for Norge som rettsstat at Dilani og familien ikke har blitt ordentlig hørt.

Det er flere saker som den siste tiden har rokket ved vår tillit til at rettssystemet vårt er rettferdig for alle. Ofte gjelder det saker der opphold i landet vårt er et tema. Vi har gjentatte ganger sett at hensyn til barns beste og menneskelige hensyn ikke blir nok vektet etter lovens intensjon.

Senest så man det i Mustafa-saken, som etter hvert har fått stor oppslutning i det norske samfunnet. Der ble det tydeliggjort hvor tilfeldig prosessene til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) kan være. Og hvor hardt og nådeløst de kan ramme.

Noe av det samme er i ferd med å skje i saken til Dilani Johnsen Collin (33) og hennes foreldre Antonipillai (70) og Merry Anjala (65) . De holder en deprimerende rekord: de har tilbrakt lengst tid i kirkeasyl i Norge.

I syv år har de vært innestengt i Finnsnes kirke.

18.september 2014 låste faren seg inn i kirka med nøkkelen han hadde til Kafé Pluss - kirkas tilbud for russyke der Antonipillai jobber som frivillig. Og de har knapt vært utenfor kirkedøra siden.

Det er en benk tre meter fra kirka der de våger seg ut på finværsdager. Dilani trener i trappa i kirka. Ellers så har Dilani i syv lange år kunne følge bryllup, dåp og konfirmasjoner fra ufrivillig tribuneplass i Finnsnes kirke. Hun har selv verken fått skaffe seg jobb eller danne familie - alt det folk i 20-årene gjerne gjør i dette landet.

Åtte avslag på opphold har familien fått fra UDI og Utlendingsnemnda (UNE).

Og det uten at familien har fått forklare seg i muntlig høring én eneste gang.

Familiens historie er godt dokumentert. Ved ankomst Norge fortalte familien om at det er farlig for dem å være i Sri Lanka - et land som i økende grad oppfattes som farlig for tamilene, særlig dem som er tilknyttet Tamiltigrene (LTTE).

Den eldste Collin-sønnen sitter på dødscelle i Sri Lanka på grunn av sitt tilknytning til LTTE. Han sitter der beskyldt for drapet på en politiker. Han tilsto drapet for å hindre ytterligere tortur av sin yngste bror som ble arrestert for å presse frem tilståelsen. Den yngste broren slapp dermed fri, flyktet og fikk opphold på humanitært grunnlag i Canada.

Antonipillai opplyste også i det første intervjuet med UDI at han var journalist i den LTTE-eide radiokanalen “Voice of Tiger”. Det han ikke fortalte om var at han var dypere knyttet til Tamiltigrene enn som så. Han var redd for at tolken ikke var til å stole på.

Og det er på grunn av denne detaljen at familien ikke får opphold i Norge.

Antonipillai har i ettertid fortalt at han også kartla og undersøkte overgrep mot tamiler for Tamiltigrene. Det gjorde at familien dermed var særlig utsatt for tortur og forfølgelse hvis de ble sendt tilbake, ifølge ham.

Det mente UDI ikke var nok. De mente at siden familien ikke avslørte alt i første intervjuet, så var deres historie ikke troverdig. Og at deler av Sri Lanka var sikre nok for familien å returnere til.

Nå kan du som leser dette gjerne tenke at man ikke skal unndra opplysninger fra norske myndigheter fra første stund. Og hvis man gjør det så er det bare fair at man betaler prisen for det. Men det har seg sånn at selve loven som disse sakene avgjøres på, sier at hvis det eksisterer tvil om familiens sikkerhetssituasjon så skal de få møte til ei nemnd, der de skal kunne forklare seg for nemndleder og to nemndmedlemmer.

Det skal være hovedregelen.

Men det skjer ikke i så godt som i 94 prosent av alle relevante saker. Kun seks prosent fikk møte for ei nemnd i 2020. De andre fikk klagene sin behandlet av én nemndleder hos UNE. Det er denne ene personens skjønn som ligger til grunn for avslag.

Og ofte er det samme nemndleder som behandler klager på sine egne beslutninger.

Det skjedde også i Collins tilfelle. Bukken, møt havresekken.

Dette er en alvorlig utfordring som nå demrer for mange av våre folkevalgte. Loven er grei nok, men lovens intensjon følges ikke.

Konsentrasjon av makt er på bokstavelig talt to hender.

Politikerne fra Høyre, Arbeiderpartiet, SV og Krf har vært innom Finnsnes kirke de siste tre måneder. Og mange folkevalgte er sympatiske til Collin-familiens sak. Men det er lite politikerne kan love, de kan ikke og bør ikke instruere UNE. Dagens regjering mener at systemet bør reformeres, og har sendt et brev ut til høring.

Blir det en ny regjering etter valget, bør de bruke høringsuttalelsene til å bedre rettssikkerheten til utlendingene i Norge.

Men uansett reformer: Det er allerede grunnlag for tvil om Collin-familien vil leve eller dø hvis de blir sendt til Sri Lanka.

Og er det grunnlag for tvil - så skal man få møte for ei nemnd.

Det reddet livet til to iranske kvinner som satt i kirkeasyl i Øvre Bardu, så sent som i mars i år. De fikk opphold etter muntlig høring. Og det kan være den siste dråpen av håp for Dilani og familien.

Kommentarer til denne saken