I 2019 rapporterte helseforetakene at Norge hadde 4,8 intensivplasser pr 100.000 innbyggere. Dettte er lite i forhold til andre europeiske land.

Ved St Olavs hospital i Trondheim var belegget på intensivavdelingen i snitt på 104% FØR vi fikk pandemien. De 8 intensivplassene i Stavanger er også stort sett fulle før pandemien. Norges nest største sykehus AHUS har stort sett korrridorpasienter uansett om det er pandemi eller ikke, og de har bare 10-11 intensivplasser. AHUS kan knapt behandle noen på intensiven hvis 2 biler frontkolliderer i full fart utenfor sykehuset.

I en artikkel utgitt av Legetidsskriftet 12 dager etter at Erna stengte landet 12.3.2020 står det:

«Det ligger pasienter i alle sykehussenger i Norge.» Dette uttalte fagdirektør Svein Lie 6. mars – før det var én eneste koronapasient innlagt i sykehus i Norge. Det tragiske faktum er at han har rett. Det finnes ingen buffer. Ved de fleste norske sykehus er belegget omkring 100 %, mange steder over. Det er daglige diskusjoner på sykehusene om hvor man kan legge pasienter som har blitt innlagt og som ikke kan sendes hjem. Fortvilte historier har versert i pressen lenge,, og avviksmeldinger har vært sendt uten at noe har blitt gjort. Tvert imot: Hver gang man har bygget et nytt og flott sykehus, har man bygget ned kapasiteten. I 1980 hadde vi ca. 22 000 somatiske senger ved norske sykehus. Nå er vi nede i under 11 000. Vi er blant de landene i Europa med færrest sykehussenger per capita.»

Siden nesten ingen stiller spørsmål enten det er presse, politikere eller fagfolk så stiller jeg dem.

Hvorfor har Norge har så få intensivplasser i forhold til andre land. Hvorfor har vi halvert antall sykehusplasser selv med befolkningsøkning?

Hvorfor har vi nesten to år med pandemi ikke økt kapasiteten eller intensivert utdannelse og kompetanseheving innenfor intensivbehandling?

Hva kan man gjøre? Skrote helseforetaksmodellen?

Dette må man se i historisk kontekst.

Det begynte som en motreaksjon med fallert sosialistisk planøkonomi i Vesten på 70-tallet der man ønsket en mer markedsbasert styring av samfunnet da modellen vi hadde hadde ført til stagnasjon og lite effektivitet. Vi fikk nye politiske ledere med en helt annen tilnærming til å styre land i toneangivende land som USA og England.

For å få den økonomiske skuta på plass igjen så skulle viktige samfunnsfunksjoner privatiseres, reorganiseres eller legges ned etter idéene til Margaret Thatcher og Ronald Regan.

Nå skulle man innføre nye styringsmodeller fra bilindustrien fra USA og Japan der «just-in-time» og «lean is mean is good» var viktige parametre. Lager og beredskap var ut, da dette kostet penger og var lite økonomisk og førte til lite effektiv drift. Det var derfor man f.eks. la med Medisinaldeponiet, kornsiloer eller matvarelagre, redusert drivstoffdeponi og lav vannstand i kraftanlegg.

Dette førte til at man ca 20 år senere reorganiserte helsesektoren slik at den skulle fungere uavhengig av folkevalgt kontroll etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

Ingenting er viktigere i NPM/målstyring enn balanse på årets budsjett.

Akkurat som i næringslivet kan dette best oppnås med å skyve utgifter over på andre, da modellen man i dag bruker ikke ser helheten eller samfunnet under ett, og man kan velte kostnadene over på andre uten at man selv står til ansvar. Det at man splitter opp enhetene i egne selvstendige økonomiske enheter kan medføre at man mister oversikt, og at hver enhet suboptimaliserer sin egen drift uten at noen har ansvar og ser om denne suboptimaliseringen totalt sett fører til et økt nettoresultat.

Modellene fører bare til ansvarspulverenisering, manglende politisk og økonomisk kontroll og at man faktisk ikke i alle sammenhenger bare kan se virksomheter som et eget profittområde.

På et sykehus er «nettoinntekten» for en intensivsykeplass mye mindre enn for vanlig somatisk sykeplass, grunnet lavere stykkpris inntekt samt høyere kostnad pr. plass.

Et viktig styringsparameter man måles etter er gjennomstrømming og antall utskrevne pasienter.

Pasienter som har mange liggedøgn er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme for helseforetakene, og ledelsen ønsker dem ikke innenfor dørene.

Samme holdningen har fastleger, der mange ikke ønsker kronisk syke pasienter da det er mye jobb med dem og det er bedre å ha 2.500 på lista si der man får ca 400 kr per person før de kommer inn døra. Er veldig greit å bare ha pasienter som ringer inn reseptforespørsler enn kronikere. Blir mer penger i kassa med første pasientgruppen. Samme holdning har sykehusene.

Det beste for budsjettet er pasienter med lavt antall innleggelsesdager med «ukompliserte» lidelser.

Personer med psykiske problemer eller rusproblematikk er økonomisk sett tapsprosjekter for et sykehus som ønsker å oppnå høy score på økonomisiden samt målstyringen mht. gjennomstrømning av pasienter og liggedøgn. Er det kanskje derfor mye av rusomsorgen bedrives av private og stiftelser enn det offenlige?

Da man bygde Ullevål Sykehus, tenkte man samfunnsøkonomisk. Man la derfor sykehusbyggene langt fra hverandre slik at smitte kunne isoleres og de med mindre smittsomme sykdommer kunne få mosjon ute. Man lot byggene ha store luftverandaer slik at folk med de mest smittsomme sykdommene kunne få frisk luft og mosjon uten å gå ut. Dette førte til at Ullevål Sykehus ble det største sykehusområdet i Nord Europa da sykehuset ble bygget. Norge var også på den tiden en relativt fattig nasjon enn i dag. Den rike oljenasjonen vurdere å legge ned sykehuset, og selge tomten til private utbyggere.

Planene til sykehuset på Gaustad hadde opprinnelig ingen pandemiavdeling. Det var ikke bedriftsøkonomisk. I ettertid har arkitektene tegnet inn en pandemietasje.

Nå mener jeg at man IKKE skal skrote new public management, helseforetaksmodellen eller klassisk økonomisk teori innenfor f.eks. helsesektoren som mange på venstresiden mener. Den forrige modellen vi hadde på 70-tallet med full politisk kontroll og manglende ressurs- og økonomistyring var enda dårligere enn dagens løsning, og ikke noe vi bør reinnføre. SVs og Rødts løsninger er ikke noe å ettertrakte - i likhet med APs og Høyres nesegruse beundring av dagens modell.

Problemet er ikke den kapitalistiske modellen (underforstått helseforetaksmodellen, new public management), men at man ikke vil eller evner å se sammenhenger på tvers av virksomheter og storsamfunnet for å optimalisere ressursbruken. Jeg kan skjønne at private virksomheter ikke vil dette, men i offentlig virksomhet er dette en VEDERSTYGGELIGHET og elendig ledelse enten det er innenfor forsvar, beredskap, helseforetak, blålysetater, infrastruktur eller offentlige tjenester.

Ja, jeg er selv blåruss, men skyld ikke på NHH da vi lærte noe som het Corporate Governance i tillegg til paretooptimalitet (optimal bruk av knappe ressurser). Det som ligger i ordet Corporate Goverence blir glemt. Det som er problemet er at de som innfører «kapitalistiske» modeller i samfunnet ikke tar med seg ALLE parametrene i ligningen, og man utelater de parametrene eller sammenhengene som er vesentlige.

Ellers lærte vi også noe på NHH første året som mange tydeligvis har glemt.

«Stock out»-optimalisering, dvs. hva blir konsekvensene både strategisk, omdømmemessig og økonomisk hvis man går tom for en vare eller tjeneste (les: f.eks. juletrær, pølser, sykehusplasser, medisiner, helsepersonell, manglende beredskap, manglende politihelikoptere ved Utøya, manglende forsvar m.m.).

Det er kanskje ikke så farlig for samfunnet eller den enkelte at man går tom for juletrær eller pølser i kiosken noen dager før jul, men det er surt fordi man taper litt salg og man ikke får varen. Men enda verre er det når man går tom for sykehusplasser, og må stenge ned et land som fører til utsatte operasjoner, milliardtap, arbeidsledighet, dårligere psyke og på sikt misnøye og mindre tillit i et land til myndigheter og medmennesker. For ca. 9 måneder siden ble det beregnet at pandemien hadde kostet Norge 1/3 statsbudsjett - ca 200 milliarder økte offentlige utgifter samt fall i bruttonasjonalproduktet med 300 milliarder.

Det blir for enkelt å skylde på «blårussen» eller den kapitalistiske modellen som SV eller Rødt kaller det, men man heller må skylde på manglende forståelse og bruk av lite treffsikre modeller der ingen har totalansvar eller ser totaliteten i systemet.