Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug har fått mye kjeft, fordi hun og partiet sier nei til at reindriftssamer skal ha en slags vetorett mot utbygging av gruver, vindmøller og industri i områder hvor samer har drevet med næringsvirksomhet i form av reindrift. Det omtales som nedrig og mot konvensjoner og Høyesteretts dom i Fosen-saken. Alt dette er feil og delvis grovt feil når det omtales som diskriminering av samer.

For det første er det regjeringspartier og delvis andre partier som har innvilget reindriftssamer en slags veto mot bruk av områder til lønnsom gruvedrift, annen lønnsom næringsvirksomhet og strømproduksjon fra vindmøller. Kritikken fra Sylvi er ikke rettet mot reindriftsamer, men mot andre partier som gir en spesiell næringsgruppe som reindriftsamer særrettigheter til utnyttelse av landområder som er i fellesskapets eie.

Det at en gruppe kjemper for sine interesser er helt vanlig, og hvis de vinner frem skyldes det at motparten gir etter. I saken om vindmøller på Fosen er det regjeringspartier og andre som lar de vinne frem som er de som Sylvi kritiserer. Hun har ikke på noen måte kritisert reindriftsamene.

For det andre er det ikke i strid med konvensjoner å hevde at alle grupper skal stilles likt med hensyn til loven, og at ingen gruppe, hverken etnisk, eller annen skal ha særrettigheter til bruk av landområder. Da kanskje med unntak for de som er eiere av landområder som de selv ønsker å disponere.

Så er det riktig at vi både i vår grunnlov og i en FN konvensjon er forpliktet til å ivareta visse rettigheter for minoriteter, men da må vi lese disse såkalte rettigheter. I vår Grunnlov § 108 står det:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Og i FNs konvensjon § 27 står det:

«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til å utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»

Det står intet om at den samiske folkegruppe skal ha noen særrettigheter til landområder i Norge og skal kunne kreve en rett til å disponere landområder til fortrengsel for annen virksomhet. Særlig ikke når reindriften som næring er avhengig av store subsidier fra hele befolkningen og som noen hevder at reinflokkene er større enn det det er beitegrunnlag for.

Når det i grunnloven står at myndighetene skal «legge til rette for» må det bety at myndighetene ikke skal legge noen hindringer i veien for at samebefolkningen kan bruke sitt språk, bruke sin kultur og sin form for samfunnsliv – og så vidt jeg vet hindrer ikke myndighetsvedtak noe av dette. Tvert imot har norske myndigheter gjort en masse positive tiltak og delvis med store økonomiske kostnader betalt av det store fellesskapet for å være meget imøtekommende og vennligstilt overfor den samiske folkegruppe. Så vidt jeg vet er alle kostnader med språkopplæring og bøker på samiske språk samt store kostnader med en ellers ulønnsom virksomhet med produksjon av reinkjøtt båret av fellesskapet.

Så er det visstnok noen som hevder at retten til å bevare og utvikle sin kultur skal bety særrettigheter for bruk av landområder til eksklusjon for andre, men det følger ikke av grunnlov eller konvensjoner. Det er i tilfelle politiske og muligens rettslige skjønnsmessige fortolkninger som selvsagt alltid kan endres av endrede og nyere fortolkninger som eventuelt gir særrettigheter.

Det står f.eks. ikke i FNs konvensjon eller vår grunnlov at det å drive reindrift er en kultur og ikke en næringsvirksomhet. Jeg tror faktisk de fleste vil være enig med meg i at reindrift først og fremst er en næringsvirksomhet som kjøttproduksjon med okser, kuer, sauer og kyllinger. Jeg har i alle fall aldri hørt en bonde hevde at melkeproduksjon eller svinekjøttproduksjon er en kulturvirksomhet fordi også forfedre drev med det samme.

Så hvorfor Høyesterett har definert reindrift som utøvelse av en kultur er for meg ubegripelig, og da kan selvsagt både lovgiver (Stortinget) og en senere og mer oppegående dom i Høyesterett endre dette. Selv om mange avgjørelser i Høyesterett kan danne en form for presedens kan jo selvsagt en senere Høyesterett med mer klokskap endre det. Det er også slik at ny kunnskap og påpekte feil ved vitneprov i domstolene som viser seg å være feil kan være grunnlag for å gjenåpne saker med dom i Høyesterett.

Nå er det hevdet at et vitneprov i lagmannsretten før Høyesterett fikk Fosen saken til behandling kan ha vært grovt feilaktig. Det ble av vitnet hevdet at reindriften av turbinene ville ha stengt ute et område på 44 % av det totale for beite for reinen. Andre hevder at det kun ville være 13% eller 18% som ble berørt. Hvis da Høyesterett la avgjørende vekt på 44%, mens de andre prosenter muligens er mer korrekte kunne dommen vært annerledes slik bl.a. professor Eivind Smith har påpekt.

Da er det selvsagt nødvendig med langt mer grundige undersøkelser av i hvor stor grad turbinene egentlig hindrer reinen fra å beite. Hvis slike undersøkelser viser at reinen fortsatt beiter i nærheten av turbinen slik at tallet 44 er feil, så bør det fremsettes et krav om gjenåpning av Høyesterettsdommen. Dette bør bli et hovedformål for Fosen Vind med Statkraft som hovedeier å undersøke, og så eventuelt fremme et krav om gjenåpning av saken.