Ingen ser verdien av levende, engasjerende språk bedre enn journalister. God språkføring er første bud for nye bidrag i aktuell debatt i media. Derfor er Sylfest Lomheim en høyt skattet merkevare hos landets journalister, avisa Klassekampen har gleden av å ha en ukentlig spalte der Lomheim skriver om betydningen av ordvalg og om hvordan du bør plassere setningens ulike deler, slik at ytringen blir klar og lettfattet. Lomheim er engasjerende fordi han velger aktuelle vinklinger som han gjør interessante for leseren.

I onsdagens Nordlys/Nordnorsk debatt skriver Øystein A. Vangsnes et innlegg på debattsidene der han «på vegner av heile det norske språkvitenskaplege miljøet» er snurt over at han ( Sylfest Lomheim ) i så stor grad er den som media vender seg til så snart temaet er språk.

Selv har professor Vangsnes fristet journalistene med både artikler, fageksperter, og sendt e-poster med informasjon om språket og lokket med ressurspersoner som på et tidspunkt har vært opptatt av journalistens tema. Men journalistene biter ikke på! Hver gang, også ved de minneverdige gangene professor Vangsnes selv utgjorde det naturlige sentrum for journalistisk utspørring med dertil foto-lansering, hver bidige gang stjeler Sylfest showet! Vi kjenner følelsen, men fortjener språkprofessoren vår medlidenhet? Nei.

Og hvorfor ikke? Det er helt ubegripelig for vanlige folk at de som kaller seg spesialister på språk ikke ser hvilken språk-pedagogisk ressurs Sylfest Lomheim er, og hvor heldige vi er som har ham. Ifølge professor Vangsnes må Sylfest Lomheim skiftes ut med yngre språkfolk som «kan mye mer» enn Lomheim. Hva er dette de kan mer om? Hvor anser språkvitenskapen sitt faglige tyngdepunkt å være nettopp nå, i våre dager?

På utkikk etter en oppdatert presentasjon av faget, kortfattet, men fullstendig, falt valget på boka «Introduksjon til menneskevitenskapene», i 3. opplag 2020. Den er pensum for årets førsteårsstudenter som tar det obligatoriske ex. fac.-emnet og er skrevet av lærerkreftene ved universitetet i Tromsø. Språkvitenskapen er presentert i et eget kapittel.

Teksten om språkvitenskap er skrevet av Patrik Bye, førsteamanuensis i engelsk språk. Han har også en fot innenfor Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics i Tromsø, med emblemet CASTL. Som en 50-åring, og en sentral person i faget, antar jeg han er representativ for de «yngre språkforskarar som i dei fleste tilfelle har mykje meir kunnskap om det som vert tematisert» (enn Sylfest Lomheim) som professor Vangsnes vil promotere. Øystein Vangsnes og Patric Bye har også skrevet lærebok om språkvitenskap sammen i 2003.

Språket i lærebøker har lenge vært kritisert for setninger som er så dårlige, språklig sett, at det er tvilsomt om de oppfyller normale krav til forståelighet og andre viktige lesekvaliteter. Teksten Patric Bye har skrevet for førsteårsstudentene er en slik læreboktekst, til tross for at han er språkforsker.

Teksten bærer preg av å ha vært omskrevet mange ganger, den mangler en ledende refleksjon som gjør det mulig å interessere seg for framdriften i teksten. Teksten har en skolastisk, oppramsende stil, der tekstsammenhengen stadig avbrytes av at ord som introduseres, samtidig presenteres med sitt latinske opphav, uten at det tilfører teksten noe av substansiell betydning.

Det skolastiske framstår som en utdatert lærebokform, der studentene ikke egentlig møter noe engasjement eller tanker om fag-feltets allmennfaglige betydning. Det presiseres at språkvitenskapen er deskriptiv og taksonomisk, altså slik en ville beskrive en plantesamling.

Når det gjelder de mer interessante sidene av språket, hva som gjør at noe er god språkføring, skriver Patric Bye dette;

"Det vitenskapelige studiet av språket rommer ikke betraktninger over hvordan man »bør» eller «skal» skrive eller snakke, og derfor er det viktig at vi legger alle våre oppfatninger om hva som er «riktig» eller «feil», «vakkert» eller «stygt», til side". (Side 176)

Av dette forstår vi at en kritikk av språket i en læreboktekst, ikke hører inn under Patric Byes faglige felt. Nå er det dessverre sånn at dersom vi ikke har et skarpt blikk for hva som er klargjørende, god språkføring, (altså det Sylfest Lomheim er opptatt av), så er det vel tvilsomt om man bør skrive læreboktekster.

Enda verre er det jo at en neddynget skrivestil ofte dekker over uklare og heller tvilsomme påstander, som gjerne får passere kun fordi de fleste som leser teksten, gjør det av ren og skjær plikt.

Ta følgende eksempel fra innledningen til teksten til Patric Bye;

«Våre evner til imitasjon, samarbeid og identitetsdannelse med utgangspunkt i de gruppene vi tilhører, er viktige drivkrefter for fenomener i skjæringsfeltet mellom språk og samfunn.»

Opp med handa den som tror han vet hva han har lest her. Kan det være riktig at våre evner er viktige drivkrefter for fenomener?

Nedtyngede setninger som ureflektert står på en ideologisk grunn, synes å være en habituell sjargong i Patric Byes framstilling og fokus. Det er karakteristisk for akademisk språklig forfall, preget av en idé om hva som er objektive, vitenskapelige uttrykksmåter.

Å gi seg ut på interessante vinklinger eller vurderinger hører ikke hjemme i hans måte å forholde seg til språkkunnskap på. Ettersom alt har opphav i evolusjonsprosesser, blir det et interessant poeng at språket kanskje er en attraktiv kapital ved partnervalg (i akademia?).

Med denne vinklingen på språkvitenskap, kan det bli lenge til vi ser en verdig arvtaker etter Sylfest Lomheim. Dessverre, for språkvitenskapen.