Forutsetningen for at en kritisk debatt er at man diskuterer sak. En sak er først og fremst definert av en problembeskrivelse. Makt formes gjennom å definere problemet, og derfor må et kritisk blikk ha et særlig fokus på dette. Sett fra Enoksens beleirede fort på Sortland synes problemet alltid å være rammet inn av gruppetilhørighet, identitet og (karakterisering av) diverse personlige egenskaper. Diverse eliter får gjennomgå fordi deres ståsted hindrer dem i å forholde seg til realitetene.

Men hvor naivt er det mulig å forholde seg til begrepet realitet? Det er for eksempel en realitet at vi kan få bukt med en del samfunnsproblemer hvis vi overvåker befolkningen døgnet rundt. Problemet synes altså å være mangel på overvåking. Løsningen å bevilge penger til forskning, utvikling og plassering av egnet utstyr. Mang en kritisk sjel kan få det for seg at de svinger en lanse mot innbilte eliter ved å påpeke slike «enkle fakta», når man egentlig føyer seg pent inn blant de som sementerer makta til de reelle elitene.

Jeg kom til å skrive et (overtydelig) ironisk innlegg om konflikten mellom reindriftssamenes behov for beiteområder og majoritetssamfunnets behov for energi og ressursutnyttelse fordi den baserer seg på delvis absurde problembeskrivelser. Innlegget ble skrevet fordi det har vokst frem en oppfatning om at det er altfor enkelt for reineiere å stoppe det som oppfattes som nødvendig næringslivsutvikling.

For hvor nødvendig er denne? (Hva er problemet?) Å bygge ut mer kraft vil ikke løse strømkrisa. Å «skape flere arbeidsplasser» vil skape ytterligere problemer for en allerede overopphetet økonomi. Behovet for økt vekst i Norge er høyst diskutabelt hvis det er snakk om velstandsnivå. Fornybare energikilder er bare en del av løsningen på klimaproblemet hvis fornybar energi erstatter og ikke kommer i tillegg til den energien vi allerede bruker. Og mer generelt: Skal vi løse klimaproblemet kan ikke det gjøres på en måte som ødelegger den naturen som vi ønsker å verne mot effektene klimaendringene. (Se IPBES-rapporten).

I mine øyne er altså den oppjassede stemningen som ledsager regjeringens og Stortingets ønske om et grønt skifte (der bl.a. videre utbygging av vindmøller på land og en begrenset utbygging av vernede vassdrag inngår) basert på andre motiver enn det som fremkommer i offentligheten. Og for min del (som har jobbet med miljøspørsmål hele mitt voksene liv) er det ekstra tragisk at momentumet i miljøsaken misbrukes på denne måten. Enda mer tragisk blir det når dette på ulike subtile måter går utover reindriftssamenes reelle og legitime rett til å bli hørt.

Er det ikke da også symptomatisk at Enoksen ikke tar opp noen av disse poengene, men heller fokuserer på at reindriftssamene på Fosen ikke vil medvirke til en såkalt utredningsplan når hans skarpe analytiske (og juridiske) briller burde vært rettet mot ansvarlig statsråd (Borten Moe) som ga signaler om at utbyggingen kunne settes i gang på et sviktende juridisk grunnlag? (Apropos problembeskrivelsens sementering av maktinteresser). Staten har satt seg selv i denne situasjonen. Staten alene har ansvar for å ordne opp!! Ansvarlig statsråd (i dag) burde for lengst ha signalisert dette, men isteden lar man grumsete oppfatninger om resindriftsamers tverrhet og kravstorhet få utfolde seg.

Enoksen skal for min del allikevel få delvis rett i sin oppfatning, når han tar meg for å idyllisere reindriftssamenes «sporløse» virksomhet». Jeg er enig i at dette er et problem som jeg lot ligge (av retoriske årsaker), men problembeskrivelsen er for kompleks til å gå inn på her. Enoksens skjødesløse og latmannsaktige slentring innom et annet innlegg jeg hadde om Ukraina-krigen er det heller ikke plass til å kommentere, annet enn å si at dette innlegget var et forsøk på å se oss selv utenfra. Uten et slikt blikk er en fremtidig fred umulig.