Begge påstandene er direkte feil.

Sannheten er at fritt valg av behandlingssted ved sykdom ble innført i 2001 av Stoltenberg I-regjeringen.

«Fritt sykehusvalg» ga oss mulighet til å velge behandling blant alle offentlige sykehus i hele landet og hos private kommersielle og ideelle behandlere som har avtale med ett eller flere helseforetak.

Under den rødgrønne regjeringen ble ordningen utvidet til å gjelde enda flere tjenester.

Norske pasienter har med andre ord i over 20 år hatt store valgmuligheter innen diagnostikk, behandling og rehabilitering, faktisk mye mer enn vi har klart å benytte oss av. I Hurdals-erklæringen slår regjeringen fast at denne valgfriheten skal videreføres og styrkes - stikk i strid med det NHOs viseadministrerende direktør prøver å innbille folk.

Ordningen som kom i 2015 under merkelappen «fritt behandlingsvalg» (FBV) var ingen pasientreform, men et rent privatiseringsprosjekt.

Høyreregjeringen åpnet opp for en slags frittstående, privat sykehussektor - frikoblet fra det offentlige helsevesenet. Ingen helsepolitiske krav ble stilt til de private aktørene som kom inn i «fritt behandlingsvalg», kun at de måtte være faglig godkjent.

Aktørene har selv fått bestemme hvor de vil etablere seg og hvilke pasientgrupper de vil henvende seg til - uavhengig av Stortingets helsepolitiske prioriteringer.

Og regningen for de private aktørenes virksomhet betales automatisk av de offentlige sykehusene.

Evalueringsrapporten av «fritt behandlingsvalg» fra 2021 må ha vært nedslående lesning for høyretoppene. De fleste behandlerne i ordningen er etablert i det sentrale østlandsområdet - først og fremst innen somatikk og ikke i rus og psykiatri som lovet.

Rapporten viser at ventetidene heller ikke har gått ned med «fritt behandlingsvalg», slik Høyre påsto skulle skje.

Det påpekes også at det stort sett er pasienter med høy sosioøkonomisk status som benytter seg av FBV. Samarbeidet med det øvrige helsevesen har vært totalt fraværende og pengene til de private aktørene har tappet offentlige sykehus for flere titalls millioner kroner.

Når vi så vet at vi vil ha stor knapphet på kompetent helsefaglig personell i årene framover, der klok politisk styring blir helt avgjørende for å kunne gi likeverdige helsetjenester over hele landet, må man spørre om NHO-direktøren egentlig vet hva hun snakker om.

Anniken Hauglie framholder at «de store oppgavene løser vi best sammen». Det er jeg helt enig i. Men det betyr ikke at alle skal gjøre akkurat det samme.

Det kan være smart å finne god arbeidsdeling av oppgavene i et moderne samfunn.

Det er for eksempel en grunn til at vi ikke har statlig eide møbelfabrikker - på samme måte som argumentene er bunnsolide for at helse-og velferdstjenester er det offentliges ansvar. Men NHO-direktøren burde vel vite at det foregår et utstrakt samarbeid også innen helsefeltet mellom de offentlige sykehusene og private aktører.

Under skiftende regjeringer har helseforetakene brukt ca. 10 prosent av sitt budsjett til å kjøpe tjenester fra både ideelle og private kommersielle behandlere, ut fra et definert behov i befolkningen og med basis i konkrete samarbeidsavtaler med de beste aktørene.

Et forpliktende samarbeid mellom det offentlige og private er det stikk motsatte av Høyres privatiseringsreform fra 2015 - der de private aktørene er frikoblet både fra de offentlige sykehusenes virksomhet og fra helsepolitiske føringer vedtatt av Stortinget.

Det er definitivt ikke en farbar vei for rettferdige og likeverdige helsetjenester over hele landet.