Gå til sidens hovedinnhold

SV uten filter

SV får ikke en budsjettavtale med regjeringen uten å tape ansikt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

SV går inn i budsjettforhandlinger med Støre-regjeringen med krav om å øke skattene med 23 milliarder kroner. SV ønsker også å innføre en avgift på 21 milliarder kroner for oljenæringen.

SV setter seg ved forhandlingsbordet etter et klimatoppmøte i Glasgow de mener vil gi partiet moralsk autoritet. Og etter å ha hørt Lysbakken, Bergstø og Kaski i ulike kanaler gjennom mandagen, er det ingen tvil om SV har lite å gå på for å få en budsjettavtale som er basert på de radikale kravene partiet har med seg i kofferten.

Hvis Støre skal komme SV i møte, må han kaste vrak på et skjørt skattekompromiss i sitt eget parti. Det kommer ikke til å skje.

Det er dermed ikke særlig mange måter å lese situasjonen på, hvis vi legger til grunn at SV ikke har tenkt å kaste statsminister Jonas Gahr Støre og skape regjeringskrise bare tre måneder etter stortingsvalget.

Konklusjonen er uungåelig. Den er at SV har koblet seg fra de fleste politiske og økonomiske realiteter i Norge. Kanskje kjenner SV på mye bitterhet etter bruddet på hotellet i Hurdal. For de ber nå om en avtale som er så dyr og urealistisk at den selv med SV i regjering aldri kunne blitt innfridd.

SVs ekstreme skatte- og avgiftskrav har to mulige utfall. 1) Støre kan bli hoppende glad og tenke at nå har SV gitt ham redningsplanken han trengte for å få klimapolitikken på sporet, eller 2) SV har nå gjort det både lettere, mer sannsynlig og mindre politisk omkostningsfullt for Regjeringen å søke støtte til sentrum og høyre.

Jeg ville satt pengene på alternativ 2. SVs handlingsrom er ikke stort, om de ikke har tenkt å sette Erna Solberg inn som statsminister igjen.

For alle andre blir det stadig klarere at Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum hadde rett gjennom hele valgkampen; den politiske avstanden til SV er altfor stor til å sitte i regjering sammen.

SV ser nå ut til å gjennomgå et hamskifte som må få den maktorienterte delen av partiet – om det er noen igjen av dem - til å gråte noen modige tårer.

Det synes uendelig lenge siden Kristin Halvorsen passet pengebingen i Finansdepartementet. Mest sannsynlig har SV blitt rammet av et kollektivt tunnelsyn – en solid overtro på at overbudene er godt jordet i befolkningen.

Men valgresultatet og meningsmålingene indikerer noe helt annet. Det er ikke noe folkekrav å få ned produksjon og eksport av norsk gass, en viktig del av klimaomstillingen.

SV tar nå form som det mange spådde de kom til å bli, mest effektivt som protestparti, i skarp konkurranse med Rødt.

Med sin strategi risikerer SV å flytte politikken i den motsatte retningen av det de selv sier de vil oppnå. Allerede få uker etter valget ser det ut til at SV har gitt opp å være en konstruktiv alliansepartner for regjeringen.

Man kunne muligens forstått det om et var under et år til neste valg. Men det er altså nesten fire år igjen. Hvis dette er et forvarsel om hva SV har tenkt å gjøre de neste årene, må spørsmålet bli om det samsvarer med partiets langsiktige interesser.

Kanskje finnes det, et sted langt der inne i SV, en evne og vilje til å drøfte balansen mellom dogmer og den politiske virkeligheten.

Før julen ringer inn har enten SV tapt ansikt, Jonas Gahr Støre sprengt oljefondet eller Norge fått en politisk krise.

Kommentarer til denne saken