Tre uker tok det før regjeringspartiene ble enige med budsjettpartner SV om revidert nasjonalbudsjett. Og det var mange grunner for det avslappede smilet til Kari Elisabeth Kaski (SV) på pressekonferansen.

SV hadde mye å være fornøyd med i dette forliket. Partiet fikk sette sitt tydelige stempel på budsjettet og har ingen grunn til å lengte seg til regjeringskontorene med det første.

Bistand ble det virkelig store saken for partiet, og selv om de ikke fikk full uttelling så kan de si seg fornøyd med at 2,5 milliarder kroner tilbakeføres til bistandsbudsjettet. Det uforståelige kuttet, blir ikke riktig så ille.

Regjeringen slipper opp for første gang i den harde linja om oljeboring, og SV får gjennomslag for borestopp på tre bebudede oljefelt ved selve iskanten. Disse tre tas nå ut av den planlagte oljeletingen.

Det er første gang en slik tillatelse har blitt trukket tilbake.

Det er direkte oppsiktsvekkende. I tillegg får partiet gjennomslag for flere kjernesaker i sosial- og og miljøpolitikken.

Tromsø blir også nevnt spesifikt i verbalene til avtalen mellom regjeringspartiene og SV.

Der kan man lese: «Partiene er enige om at en byvekstavtale for Tromsø er viktig for å sikre bærekraftig byutvikling og transportsystemer for framtiden. Partiene viser til regjeringens dialog med Tromsø kommune om byvekstavtale og ber regjeringen komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2023.»

Det kan fremstå som det samme løftet som Arbeiderpartiets statssekretær kom med i mai i år, da det nå famøse og kaotiske brevet kom ordfører Gunnar Wilhelmsen i hende.

Men det er mer enn det. Dette er en formulering som står i sort og hvitt i et av landets viktigste dokumenter.

Det var tydelig i mai, for alle med noenlunde velutvikla leseferdigheter, at staten skulle spare penger på byvekstforhandlingne med Tromsø. Det inntrykket kunne ingen hastige besøk fra statssekretæren rette opp i.

Etter at Gunnar Wilhelmsen leste opp det famøse brevet i kommunestyresalen, med en god dose dramatikk, har det ikke kommet noen lovnader fra hans partikolleger som har beroliget folk i byen.

Undertegnede spådde lokalpolitisk kaos, og kaos fikk vi.

Men Tromsø har en venn i Torgeir Knag Fylkesnes (SV) i denne saken. Han minnet på sin Facebookside at SVs utgangspunkt for forhandlingene til høsten er at statens andel til byutviklingsavtalen skal være større enn varslet i nasjonal transportplan.

Det bør være gledelige nyheter for alle i denne byen som lurer på hva bompengene skal være godt for. Og det begynner å bli bra mange folk nå.

«Min hjemby har altfor lenge blitt stemoderlig behandlet, og behovet for grønne transportløsninger er skrikende i hele byen,» skriver Fylkesnes.

Og med det forteller han at Tromsø er i aller høyeste grad i SVs kikkert. Og at de vil bruke dyrebare forhandlingsmuligheter for å få en god utgangspunkt for byens utvikling.

Det er ikke småtteri.

I regjeringa har det vært få synlige venner av byvekstavtalen, som er den store investeringa for hele byens befolkning.

Det gikk ikke ubemerket hen at Bjørnar Skjæran (Ap) hastet av gårde på en helligdag for å gå botsgang i Trondheim angående Ocean Space Center.

Imens møter Tromsø liten entusiasme i regjeringa for et høyst nødvendig byutviklingsprosjekt som er langt på overtid. Et prosjekt som lokalpolitikerne har jobbet jevnt og trutt imot i årevis, mens de har danset etter de vekslende regjeringenes piper.

Nå er det opp til forhandlingsutvalget og Wilhelmsen å smi mens saken holdes varm. Man må være på hugget frem til forhandlinger om statsbudsjettet i høst. Støtten fra SV er en vitamininnsprøyting.

Men mens gode forsett og kjærlighet til Tromsø er vel og bra, kan mye skje i politikken frem til høsten. Selv om det vil bli vanskelig for SV å gå tilbake på en så sterk, dokumentert støtte til det viktige prosjektet for Nord-Norges største, og stadig voksende by, bør Wilhelmsen bruke øyeblikket klokt.

Formuleringa i avtalen viser at regjeringens budsjettpartner ønsker å å stå alliert med Tromsøs lokalpolitikere, som har havnet i en bompengehengemyr.

Dette er en håndsrekning som kan dra oss ut av en lokalpolitisk floke som kan prege tromsøpolitikken negativt i mange år fremover.