Gå til sidens hovedinnhold

SV-feminisme som lukter Old Spice, gurglevann og gammel svette

8. mars er her, og SV har lansert det nye begrepet «internfeministisk praksis».

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Internfeminisme lyder litt som et ord André Bjerke kunne ha brukt i sine tøysevers, eller som noe Torstein Bugge Høverstad kunne ha skapt for å gi en egen klang til et plott på Galtvort.

Men hva betyr «Internfeministisk praksis» egentlig?

Min opplevelse er at det også i SV er ulike forståelser av hva feminisme er. Først og fremst mener nok de fleste i SV at feminisme, i forståelsen likeverd og likestilling, er en del av partiets sjel, og sentral i partiets politikk. Andre vil si at feminisme er at kvinner skal ha alle rettigheter, og menn ingen. For meg er feminisme både likeverd og likestilling. Men det er mer enn som så. En feministisk praksis må, innbefatte raushet, klare spilleregler og debatt preget av respekt og gjensidighet. En feministisk praksis skal ta hensyn til at vil alle er forskjellige, og legge til rette for at alle skal ha mulighet til å delta og til å bli hørt i samfunnet. Bakvaskelser, manipulering og grove hersketeknikker er ikke forening med en feministisk praksis.

Hva så med SVs interfeministiske praksis?

La oss se på Troms og Finnmark SV, et fylkeslag der både leder og nestleder er på valg hvert år. Den mannlige lederen, som også er fylkesråd, og som har sittet en del år, innstilles videre. Hans posisjon er udiskutabel, muligheten for en kvinnelig leder blir ikke en gang diskutert. Noe som er synd, i et fylke med mange dyktige, erfarne og handlekraftige kvinnelige politikere. Når nestlederposisjonen skal fylles, kreves det derimot, i feminismens navn, at man finner en kvinne fra den andre regionen i storfylket. For tredje årsmøte på rad tviholdes det på posisjonen der leder er en mann, nestleder skal være ei kvinne. Kvinner og finnmarkinger er henvist til plassen bak lederen.

Dette er en internfeministisk praksis det lukter «Old spice», gurglevann og gammel svette av.

Så til nominasjonen, og nominasjonsprosessen, der det også er naturlig å se på SVs internfeministiske praksis. Her er det mye makt og rampelys som skal fordeles.

En ting er at leder av nominasjonskomiteen, valgt av fylkespartiets øverste organ, fylkesårsmøtet, blir boikottet av en gammel patriark og to av hans medspillere, uten at fylkesorganisasjonen, politisk eller organisatorisk, er villige til å bidra til opprydding, når leder av komiteen ber om hjelp. Det er direkte skuffende at organisasjonssekretær og fylkesleder godtar trenering og undergraving av den lovlig valgte komiteen, for så å akseptere at patriark og ikke-leder sender et skriv til hele fylkespartiet der han beskylder leder av nominasjonskomiteen for ikke å ha gjort jobben sin. Ved at fylkesleder velger å gå offentlig ut og si at dette kjente han ikke til, stempler han nominasjonskomiteens leder som løgner, mot bedre vitende. Dette er en praksis som ikke holder mål, verken organisatorisk, av hensyn til politisk demokrati eller etter en internfeministisk målestokk.

Men selve nominasjonen da, vi fikk jo ei kvinne på topp, det må da være god feminisme?

Eller?

Går vi fire år tilbake, hadde Finnmark SV en enstemmig innstilling fra nominasjonskomiteen til fylkesårsmøtet. Forslaget til stortingsliste hadde Kirsti Bergstø på topp, tidligere stortingskandidat og en markant politisk skikkelse både i SV og i Finnmark. På andreplass hadde vi ei relativt ung, relativt ny dame fra Alta SV. Hun hadde ikke vært en del av gamle diskusjoner, feider og taktiske spill, hun var opptatt av dialog og politisk utvikling for Finnmark. Hun var fra Finnmarks største kommune i folketall, og hun var fra vest, mens Kirsti var fra øst. En knallsterk, helfeminin listetopp for Finnmark SV, der øst møter vest, erfaring møter ny entusiasme og med to kvinner på topp.

Og hva skjer?

Kystens patriarker bruker tid og krefter på å snakke ned andrekandidaten. Ikke fordi de hadde tatt seg tid til å bli kjent med henne, ved samtale eller intervju, men rent prinsipielt. Hun var for ung, hun var ukjent i Finnmark, hun var fra Alta, hun var bare et forkle, til bruk for de sterke Alta-politikerne, hun var manipulert inn i dette.

– Javel?

Førstekandidaten på lista satt stille i båten og kom ikke med noen synspunkter på dette, ingen støtte til den kvinnelige andrekandidaten. Ingen søsterlig håndsrekning der i gården.

Resultatet ble at den unge dama tapte kampen om andre plassen mot Jan Olsen, feministen fra Honningsvåg. Den unge dama? Hun var rystet av manglende respekt og kollegialitet, manglende redelighet og viljen til karakterdrap i SV. Hun forsvant stille ut. Nominasjonskomiteens leder var svært lei seg for å ha utsatt ei ny og sterk dame for en slik behandling.

I år, 2021, har de samme patriarkene en så glødende feministisk inspirasjon at de rett og slett ikke kan forsvare en patriarkat-opprettholdende stortingsliste med en mann på topp og tre kvinner på de neste plassene, ei liste der målet var at det ikke er enkeltpersoner, men et team som skal drive valgkamp for SV, både som listetopper og for valgdistriktet som helhet. Ei liste som 6 av 8 lokallag hadde støtta. Nei, i feminismens navn må vi ha ei kvinne på topp. Rett nok ei kvinne som er relativt ung, som er ny i SV og ukjent både politisk og ellers her i fylket. Verken hun eller andrekandidat og skipper fra Nordkapp hadde vært gjenstand for politisk intervju som i forhold til disse posisjonene. Intet fokus på politisk ståsted og arbeidsformer, og hva med lista som helhet? Geografisk sammensetning, kandidatenes ståsted og kvalitet… Argumentene var at hun var kvinne, og at hun var samlende. Hva ved denne prosessen mente man var samlende? Det er trist at fylkesstyret valgte å bifalle denne prosessen. At de støtter opp om resultatet i feminismens navn er begredelig.

Feminisme er viktig. Men når jeg ikke kan stole på at vi stemmer inn kvinner fordi vi ønsker deres representasjon, deres deltakelse, for at a alle skal ha samme mulighet til å påvirke, blir feminismen hul og meningsløs. Når det å fremme en kvinnelig kandidat kun blir en brikke i et maktspill som slett ikke handler om jenter og kvinners, og andre undertrykte gruppers rett til å bli hørt og til å delta, da er ikke feminisme en kraft for likestilling lenger. Da er feministisk retorikk blitt en brikke i patriarkatets skitne maktspill.

Nå er ukultur og tvilsom feminisme ikke enestående for SV, vi finner den igjen i alle politiske partier. For SV sin del håper jeg de vil klare å sette sine egne, høyere, standarder for demokrati, deltakelse og feminisme i framtiden.

Med ønsker om en god feministisk praksis, internt og eksternt, gratulerer jeg alle feminister med dagen!

Kommentarer til denne saken