Etter at Torgeir Knag Fylkesnes og Kari Kaski i tur og orden har trukket sine kandidaturer, har Kirsti Bergstø ingen utfordrer som ny SV-leder på landsmøtet i mars.


Hun blir i så fall den fjerde partilederen fra Nord-Norge, uansett parti, etter 1945. Eller den femte, om vi tar med Steinar Bastesens turbulente tid i Kystpartiet.

Erling Norvik fra Vadsø ledet Høyre fra 1974 til 1980 og fra 1984 til 1986. Odd Roger Enoksen fra Andøya var leder i Senterpartiet fra 1999 til 2003. Gunnar Stålsett fra Nordkapp ledet Senterpartiet fra 1977 til 1979. Den gang het det formann, så det er lenge siden.

Mange vil etterlyse Hanna Kvanmo fra Harstad på denne listen. Men legenden var aldri partileder i SV. Det bare virket slik, selv om Kvanmo kun var parlamentarisk leder, men likevel SVs mest populære politiker noensinne.

Bergstø fra Nesseby blir altså del av en eksklusiv klubb, sett med nordnorske briller. Og hun tar med seg perspektivene fra distriktene inn i jobben som SV-leder.

I tillegg er det viktig for mange nordpå at hun tydelig anerkjenner det samiske som sentral del av identiteten. Den potensielt nye SV-lederen har i voksen alder tatt på seg Nesseby-kofta. SV-topper fra Finnmark har ikke alltid støttet samenes rettigheter.

En nordnorsk SV-leder har sikkert hørt fra Ottar Brox at fiskeriene, og ikke batterifabrikker, blir den beste formen for økonomisk selvberging i de områdene av landet der havet er et naturgitt fortrinn.

Og at det må kombineres med en tilstedeværende stat i den nordligste landsdelen.

Men Bergstø er skeptisk til å flytte ut statlig virksomhet fra Oslo-gryta. Hun vil ikke risikere å sette SVs velgergrunnlag blant titusenvis av statsansatte i Stor-Oslo i spill.

Synet på Russland er preget av hennes bakgrunn fra Finnmark. Bergstø har vært skeptisk til norsk etteretning i grenseområdene. Og at hun nølte lenge med å godta våpenhjelp til Ukraina viser mangel på nyorientering og naivitiet.

Det er bare to år siden Bergstø flyttet sørover fra Finnmark. Men det å ha bodd nær Russland er ingen garanti for å forstå Russland. Bergstø er et eksempel på at naboskap kan stå i veien for å se aggressiv russisk imperialisme i et klart lys.

I mediene spilles det opp en frykt rundt Bergstø på to områder. Det ene er NATO-saken, det andre er klimapolitikken. På neste SV-landsmøte forsvinner den mest dogmatiske setningen - om å melde SV ut av NATO - ut av partiprogrammet.

Det vil Bergstø kunne leve med. Hun må motvillig akseptere en endret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, også for småstaten Norge. Det går an å trøste seg med at SVs gamle drøm om nordisk forsvarssamarbeid kan få en renessanse innenfor rammen av NATO. Likevel vil SV under Bergstø på ingen måte slutte med sin kritikk av NATO.

Det andre er altså klima. Der Bergstø angivelig skal være svak, ifølge Aftenposten.

Men svakhet kan ofte forveksles med realisme. For eksempel reserverer hun seg mot å sette en sluttdato for norsk olje og gassproduksjon. Det er et veloverveid standpunkt når Europa står i en energikrise. Det handler også om å ta vare på industriell kompetanse i oljenæringen. Men det er en realisme som både skaper strekk i SV-laget.

Det samme gjelder hennes tilnærming til vindkraft. I dag bærer mye av diskusjonen preg av ensidig propaganda. Den tar ikke inn over seg verken kostnader eller naturødeleggelser, der ikke minst reindrift og de samiske interessene føler seg truet.

Trolig hadde pipa hatt en annen lyd om vindmøllene ble foreslått reist ved Tjøme eller Asker. En SV-leder som er virkelighetsnær og anerkjenner konfliktpotensialet utbygging av vindkraft har i de norske distriktene, kan ganske raskt vise seg å bli en taktisk styrke for partiet.

SV kommer neppe å endre seg mye om Bergstø blir sjef. Hun har en annen og delvis mer konfronterende stil og form enn Lysbakken, det er sant. Men på politisk innhold er hun Lysbakkens politiske tvilling.

Siden Bergstø ble født i 1981 har SV vært ute på en lang reise og endret karakter som parti.

Det ser man ikke minst i Bergstøs egen landsdel. På 80-tallet var fred, nedrustning og motstand mot atomvåpen kjernesaker for SV. Men partiet hadde også fotfeste i fiskeværene og i de store industrisamfunnene, for eksempel i Rana.

SV var sosialdemokrater som også var NATO-motstandere, litt til venstre for Arbeiderpartiet.

I dag er tallrike fiskevær og levende industrisamfunn historiske minner. SV har blitt byparti også i Nord-Norge. De henvender seg til middelklassen med høy utdanning. Derfor har SV sitt nordnorske tyngdepunkt i universitetsbyen Tromsø. SV har styrt byen sammen med Ap i snart åtte år. For å lykkes i nord, vil Bergstø måtte omfavne Tromsøs rolle som samfunnsmotor.

De som kjenner Bergstø godt, tar skremmebildene om hennes radikalisme med ro. Hun står, slik mange i partiet ser det, i sentrum. Hun ser også verdien av stabilitet og trygghet i flertallsregjeringer.

De samme advarslene kom også mot Lysbakken i 2013. Han var marxisten som angivelig ville bryte med Kristin Halvorsens ansvarlige linje. Det har ikke skjedd.

Spørsmålet for Bergstø er om SV kan få større oppdrift av krisen i Arbeiderpartiet. Der skaper energipolitikken et åpent rom for andre. Da må den neste SV-lederen gjøre partiet bredere, med større appell. Alternativet er et SV som blir smalere, med en virkelighetsoppfatning som har stivnet.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys