I den pågående streiken om lærerprofesjonen og skolens framtid, har KS beviselig lagt ut på en brokete ferd, med mange huller i veien, og hvor kart og terreng langt fra stemmer. Foran seg i løypa, har KS skjøvet lærerne. Retningsløse, men plikttro til gjerningen. Som de idealistene vi er. Etter hvert har det blitt tyngre å gå. Mange har falt fra. Noen har pådratt seg skader, andre har snudd, i oppgitthet og fortvilelse. Ikke fordi de ville, men fordi villedelsen kosta for mye og yrkesstoltheten ble trødd ned i gjørma på veien. De resterende har kjempet innbitt og klort seg fast. For å komme i mål. Problemet er at målstreken stadig har blitt forskjøvet. Bare litt til, litt til, har vi blitt fortalt. Bare litt mer, litt mer, har vi blitt fortalt. Etter hvert er det flere og flere som har begynt å spørre seg selv: Hva er gevinsten i dette utrettelige spillet egentlig? Sånn sett bort i fra det helt åpenbare svaret: At vi har et oppriktig ønske om å være lærer, i tillegg til at vi har et viktig samfunnsoppdrag og får ta del i barn og ungdoms faglige og sosiale utvikling. Det jeg skal si nå, vil muligens komme som en overraskelse og stort sjokk på mange, inkludert KS, men: Tro det eller ei, vi lærere har også et studielån og et huslån å betjene, og selv om vi er verdidrevne i vårt valg av yrke, har lønn faktisk noe å si. High fives er kult, men det gir ikke mat på bordet. Og for den unge studenten som skal velge høyere utdanning til neste år, og senere skal inn på boligmarkedet i et allerede presset Tromsø, sender KS et sterkt signal om hvilket yrke det ikke er verdt å satse på.

Èn ting har vi lærere skjønt: Det passer aldri for en lærer å være sliten. Det passer aldri for en lærer å si ifra. Det passer aldri at en lærer streiker. Men det er nok nå. Det er tungt å dra den stadig tyngre sekken med kontaktlæreroppgaver i skrå oppoverbakke, når lønna går i jevn nedoverbakke. Selv under en verdensomspennende pandemi fikk vi beskjed om å fortsette å gå på. Når store deler av Norge satt på hjemmekontor i to år, fikk vi høre at vi var viktige. Samfunnets viktigste bærebjelke var det noen som sa. Vi fikk applaus, og vi gikk på jobb! Hver dag. Helsedirektør Nakstad skrøt av oss lærere, som stod i førstelinja: Uvaksinert, uten munnbind, uten meteren og med flere hundre nærkontakter hver uke. Vi ble omtalt som superhelter! Selv av de folkevalgte. Til og med statsministeren og kunnskapsministeren skrøt hemningsløst av oss, på riksdekkende tv. Du verden! En superhelt må da være høyt verdsatt i et samfunn, tenkte jeg, og flere med meg. Jeg finner derimot ikke stillingskoden «superhelt» i lønnstabellen til KS. «Fatamorgana», omtales hos store norske leksikon som en «luftspeiling, kjennetegnet ved sterkt fortegnede synsinntrykk, slik at for eksempel småhus og klipper kan fortone seg som fantastiske slott.» Kanskje var det bare et sansebedrag; en illusjon, som fikk oss lærere til å tro at vi nå virkelig ville bli verdsatt? Ikke bare på Facebook, altså, men i virkelige kroner og ører.

KS har nemlig navigert oss i feil retning seks år på rad. Gjeldende arbeids -og lønnsvilkår driver høyt utdannede og kompetente lærere med lang ansiennitet på flukt. Ut av skolen og inn i andre yrker: Fremtidens skole er tett som en sil. Lang utdanning og bred erfaring i skolen verdsettes ikke. Vi ber ikke om en autostrada, men at hullene i veien tettes. Men neida. Niks. Nada. KS har hele tiden visst hvilken vending streiken ville ta. KS ferdes ikke på de samme, humpete veiene. Langt derifra. De har tatt sjøvegen, kastet loss og sitter stille i båten. Vinden har, for KS sitt velbefinnende, dreid i en ny, ønsket retning: «Hensynet til elevenes psykiske helse». Trikset er å sette lærernes lovmessige streik opp mot den rammede tredjepart. God gammeldags splitt og hersk. Og hvordan gjøres det? Ved å spille på følelser og samvittighet selvfølgelig. Utsagn som «Stakkars elever som har lærere som ikke bryr seg om dem», finnes det hundrevis av, om ikke tusenvis av, i kommentarfelt i norske aviser. Problemet med denne typen retorikk er paradokset i det som formidles. Lærere ville selvsagt ikke jobbet som lærere, om de ikke brydde seg om sine elever. Så la oss legge den død. At pandemien har utfordret barn -og unges psykiske helse, er det ingen som sår tvil om. I hvert fall ikke vi som jobber i skolen. Det vi lærere stiller spørsmålstegn ved, er apparatet rundt. Skolen utgjør en trygg ramme i barn og ungdoms liv, men den kvalifiserte helsehjelpen som det ropes tvungen lønnsnemd om, finnes ikke i skolen, men i spesialisthelsetjenesten. At kapasiteten hos BUP og andre hjelpeinstanser er sprengt som følge av nedstengt drift under koronaen, er veldig uheldig og trist, men heller ikke her, kan skolen klandres. Når jeg leser oppslag i media har jeg samtidig blitt oppmerksom på at det synes å være en svikt i den nasjonale, kollektive hukommelsen rundt dette med hjemmeskole under pandemien. Kristin Alsos, forsker ved forskningsorganisasjonen Fafo, uttaler blant annet til Tv2 i går «at det har vært hjemmeskole i et par år». En uttalelse man kan ta til inntekt for å tvinge fram en løsning for å få fortgang i konflikten. La meg understreke: De fleste av landets elever hadde et helt ordinært undervisningstilbud, da i kohorter, fysisk på skolen, under hele pandemien. Minus åtte uker i pandemiens startfase, stod lærerne i Tromsøskolen i klasserommet. Og la meg gjenta meg selv: Hver dag. Elevene ble fulgt tett opp, av både kontaktlærere og rådgivere.

I tillegg til å være lærer og foresatt i denne konflikten har jeg også glede av å være samfunnsfaglærer i min egen klasse på 9. trinn. En klasse med reflekterte elever og godt debattklima. Ifølge overordnet del av læreplanen skal «opplæringa fremje oppslutning om demokratiske verdiar og demokratiet som styreform. Ho skal gi elevane forståing for spelereglane i demokratiet og betydninga av å holde disse i hevd.» En av mine viktigste oppgaver som samfunnsfaglærer, er nettopp å sikre at elevene forstår verdien av demokratiet, og kan reflektere rundt organisasjonsfrihet og streikerett. Jeg blir derfor skuffet og sint, på egne, og elevenes vegner, når KS legger armene i kors og beina på bordet, i påvente av tvungen lønnsnemd. Inni meg har jeg lyst å si: Så feigt! Streikeretten er under press, og det kan vi ikke akseptere. I flere kommuner, blant annet Tromsø, legges det til rette for dagtidstilbud for barn og ungdom som rammes av streik. Håper flere kommuner følger på. Streiken har vært ute av kurs de seneste dagene og lærernes krav i ufokus! Det er nå på tide å gjøre en kraftig u-sving, løfte hovedparolen høyt, nok en gang, så alle kan se den: Skal dere satse på elevene, må dere satse på lærerne!