Krafteksport via nye kabler til utlandet drar prisen oppover for hvermansen i (Sør-)Norge. Politikere fra ulike partier kappes om å foreslå politisk styring med strømprisen, gjerne i form av makspris og/eller at krafteksporten skal stanses. Og det høres jo forlokkende ut: La oss slippe å leve med priser som kan gå i taket på grunn av lite nedbør i Norge eller sviktende gasstilførsler i Europa. Men er det en bakside av denne medaljen?

Kraftproduksjonen i Norge er jo i all hovedsak offentlig eid. Høye strømpriser gir store, store inntekter og utbytter til kommuner, fylkeskommuner og staten. Det betyr at den merprisen som gir offentlige merinntekter kan ses på som en egen strømskatt, som alle må betale. Og de som bruker mest strøm betaler mest. Men det betyr jo at en makspris på strøm er det samme som en solid skattelette, primært til de som bruker mye strøm. Det vil si de med de største villaer og hyttepalass, med utendørs svømmebassenger og med de største Teslaene. Med andre ord en solid skattelette som kommer de rikeste mest til gode. Er for eksempel partiet Rødt, og andre som har foreslått makspris på strøm, komfortabel med dette?

Et alternativ kunne jo være å fortsette å nyte godt av gode eksportinntekter på strøm, la markedet fortsette å bestemme prisene, men etablere en støtteordning som slår inn med automatikk. En støtte som er i takt med prisene over et visst nivå. Men støtten bør være per hode og ikke være i takt med strømforbruket, for å unngå å gi mest «skattelette til de rike». Da beholdes også kraftige insentiver til strømsparing og f.eks. solceller på tak. Og så kan man i tillegg lage ekstraordinære støtteordninger som hjelper f.eks. minstepensjonister med store eneboliger.

Hva med næringsliv og industri? Igjen blir det viktig å ikke lage en ordning som tar bort alle insentiver til strømsparing og strømeffektivisering. Og jeg ønsker ikke at vi skal subsidiere strømregningen til strømslukende kryptovaluta-utvinnere. Så vi må være forsiktige med hva vi ønsker oss.