Kraftsystemet kritiseres i disse tider nord og ned i debattspalter og på sosiale media. Debattantene er opprørt over kraftprisene. De bruker en svært forenklet forklaringsmodell som går på at hvis vi ikke eksporterer kraft, har vi nok til oss selv. Da importerer vi heller ikke utenlandske priser og får billig strøm innenlands. Løsningene som foreskrives er å kutte utenlandsforbindelsene, vedta fast pris for elektrisk kraft, nekte å følge internasjonale standarder og å avvikle kraftbørsen.

Hvis man anvender «modellen» på fisk, ble konklusjonen at ved å stanse fiskeeksporten ville fisk bli billigere innenlands og alle nordmenn fikk det bedre. Andre land kunne bruke «modellen» og stanse eksporten av sine varer. Biler, datamaskiner, snøskutere, flatskjermer, smarttelefoner, ost, skinke, klær mm. ville bli billigere i produksjonslandene, men gleden ville dessverre være kortvarig. Denne «modellen» egner seg til grunnopplæring. I den virkelige verden blir den altfor enkel til praktisk bruk.

Hvis noen skulle finne på å følge rådene fra disse debattantene ville vi havne i et uføre som omfatter utkoblinger, økte priser og unødvendig nedbygging av natur. Kraftsystemet er ikke perfekt. Det må hele tiden oppgraderes teknisk, organisatorisk og økonomisk. Men det er forskjell på å skjære av seg hodet og å barbere seg.

Det elektriske kraftsystemet har tjent oss godt i årevis. Kraftverkene begynte å samarbeide om produksjon i 1931. Dette ble formalisert gjennom Samkjøringen i 1971 og videreutviklet med energiloven i 1991. Vi har modernisert målerne og nå skal nettleien reduseres for vanlige folk ved at storforbrukerne ilegges rushtidsavgift. Bak utviklingen ligger nitti års erfaring, kunnskap på alle akademiske nivåer og bred politisk enighet. Resultatet er sikker kraftforsyning, lave priser og begrensede naturinngrep.

All naturbasert kraftproduksjon varierer med været. Magasinverk demper virkningene, men fjerner dem ikke. Imidlertid er ikke været det samme overalt samtidig. Dermed kan kraftprodusenter samarbeide om effektproduksjonen. Da trenger ikke hvert kraftverk å ha reservekapasitet for områdets maksimale forbruk. De kan bygges noe mindre, og natur spares mot nedbygging. Dette gjelder på lokalt, regionalt og internasjonalt nivå.

Sverige produserer mest i nord, men har tyngden av forbruk i sør. I Norge har vi mest produksjon i sør og tidvis underskudd i nord. Begge land kunne bygget ekstra transmisjonslinjer mellom sør og nord. I stedet legges kortere linjer på tvers mellom landene og natur spares.

Et annet eksempel er at sjøkabler kobler Tyskland og England sammen via Norge. Slik kan ulikheter i produksjon og forbruk mellom Tyskland og England utnyttes. At Norge fungerer som «tollbod» i kraftutvekslingen er en svært lukrativ forretning.

For noen år siden fikk vi nye automatiske strømmålere (AMS). Dette var en like naturlig oppgradering som overgangen fra fasttelefon til smarttelefon. AMS gir nettselskapene mulighet til å optimalisere distribusjonsnettet. Ettersom monopolene (nettselskapene) reguleres økonomisk betyr det billigere nett for kundene. AMS åpner for en ny modell for nettleie. Den innbærer at vanlige forbrukere ikke lengre skal spleise på regninga til storforbrukerne og at eksisterende kraftnett skal utnyttes bedre. Ikke så ulikt de overforbruksmålerne vi hadde før, men mye smartere. Altså billigere for vanlige folk og færre naturinngrep.

Det er fastslått utover enhver tvil at fossil energiproduksjon er skadelig og at verden må gå over til fornybar energiproduksjon. FN har sagt at denne livsnødvendige overgangen krever svært inngripende tiltak. Overgangen har begynt. Fossile kraftverk stenges. Mer naturbasert strømforsyning er tettere knyttet til naturens skiftende luner, men systemet er rigget slik at forsyningssikkerheten er stabil mens økonomien tar variasjonene. Det kan diskuteres om strømprisene vi har sett hos oss i det siste kan defineres som «svært inngripende tiltak», når det skjer i et av verdens rikeste land. Et land som attpåtil har sin rikdom og velstand fra fossil energiproduksjon.