Oberstløytnant Palle Ydstebø foretar i et tilsvar til John Berg 28/12 en historisk gjennomgang av stridsvognens rolle på slagmarken gjennom de vel hundre år den har eksistert. Denne gjennomgangen konkluderer helt korrekt og lite overraskende med at full utnyttelse av stridsvognens sterke sider som våpensystem avhenger av at den benyttes i et nært samvirke med de andre troppeartene i et hærforband. Det vil si infanteri, artilleri, ingeniøravdelinger etc oppsatt på andre pansrete spesialkjøretøyer som gir dem tilnærmet samme mobilitet og beskyttelse som stridsvognene.

Det er dette vi kaller et mekanisert hærforband, og det er denne type organisering og utrustning av Brigade Nord man nå ønsker å fullføre ved å fornye nettopp stridsvognene. Ydstebøs poeng er altså at man ikke kan vurdere stridsvognens relevans isolert fra det større mekaniserte konseptet den er en del av. På det grunnlag avviser han John Bergs skepsis til den forestående stridsvognanskaffelsen, fordi, som han konkluderer «I moderne landkrig skal det allikevel godt gjøres å komme unna stridsvognen. Men da som et nødvendig element i et helhetlig kampsystem».

Her vil jeg være uenig med Ydstebøs konklusjon både på generelt grunnlag – det vil si når det gjelder det mekaniserte hærkonseptets fremtid i sin alminnelighet – og i særdeleshet når det gjelder dets egnethet som svar på det norske forsvarsproblemet i Finnmark. Det er altså ingen uenighet når det gjelder stridsvogner som en selvfølgelig og nødvendig del av et mekanisert operasjonskonsept.

Den generelle tvilen dreier seg om hele dette konseptets relevans, og dermed også implisitt om stridsvognens. Det har sammenheng med den militærteknologiske utvikling når det gjelder både sensorer og våpensystemer, en utvikling Berg beskriver meget dekkende.

La meg i den forbindelse også sitere hva den britiske hærsjefen uttalte for noen måneder siden, da den britiske hæren etter å ha vurdert å skrote sine stridsvogner helt bestemte seg for å beholde kun et meget begrenset antall: «Tanks are a sunset capability» – stridsvogner er et system på vei inn i solnedgangen.

Det kan likevel godt være at vi kommer til å se mekaniserte hærstyrker både i Sentral-Europa, Midt-Østen og andre steder der konseptet fortsatt er egnet i flere år enda. Det hadde antagelig vært mulig å benytte det noen år til i Norge også. Bare med den ikke helt ubetydelige reservasjon som Ydstebø overser, at vi i så fall hadde måttet ha en flere ganger så stor hær i Nord-Norge som vi har.

Spørsmålet om hva som er et realistisk konsept er med andre ord ikke bare kvalitativt, det dreier seg også om hva som er et tilstrekkelig volum. Forsvarets forskningsinstitutt har i sitt innspill til gjeldende langtidsplan for Forsvaret konkludert med at dersom vi ønsker å holde tilstrekkelig store deler av Finnmark til forsterkninger kan settes inn, vil det kreve en styrke med en størrelse og slagkraft omtrent tre ganger dagens brigade.

I dag skal en liten mekanisert brigade søke å holde tilstrekkelig store deler av det vestlige og sentrale Finnmark tilstrekkelig lenge til at allierte forsterkninger også kan settes direkte inn der når de ankommer. Fordi brigaden av historiske årsaker befinner seg i Troms innland, vil den imidlertid først måtte føres frem de ca 400 kilometerne til Alta. Derfra må den så kunne flyttes til de operasjonsområdene i Finnmark hvor det måtte bli bruk for den, det vil si steder innenfor et landareal på 48.000 km2.

Tar vi i tillegg hensyn til at plantallet for når allierte bakkestyrker vil kunne settes inn i Norge er minimum 30 dager, skal med andre ord denne lille brigaden ikke bare dekke et landområde 20 prosent større enn hele Danmark mot en rekke ulike angrepsalternativer og -steder. Den skal i verste fall kunne føre høyintensive stridsoperasjoner der i 4-5 uker før den blir avløst eller forsterket.

I sum er dette fullstendig hinsides hva vi i enhver annen sammenheng ville påstå at en mekanisert brigade kan greie i både tid og rom. Det er heller ingen løsning å stykke opp brigaden i mindre enheter og strø den bitvis ut over hele dette enorme landområdet. Delvis ville den da bli smurt så tynt utover at den er ute av stand til å yte motstand noe sted, men – vel så viktig – nettopp fordi den som Ydstebø peker på er et system av systemer som må holdes samlet for å virke etter forutsetningen ville dette være å bryte med selve kjerneprinsippet for bruken av en brigade.

Det er med andre ord nettopp det Ydstebø peker på som en forutsetning og et fortrinn ved mekaniserte styrker som gjør en liten slik brigade til et helt uegnet svar på forsvarsproblemet i Finnmark.

Men ikke bare ville en mekanisert styrke måtte være flere ganger større enn dagens brigade for å dekke hele Finnmark. På grunn av fremføringsaksens lengde og sårbarhet måtte mesteparten av den divisjonen vi da snakker om være stående og utgangsplassert i Finnmark allerede i fred. Sikkerhetspolitisk er dette åpenbart fullstendig i strid med enhver ambisjon om et begrenset militært fotavtrykk i Finnmark. Økonomisk, i forhold til ethvert tenkelig forsvarsbudsjett, er det nærmest en hallusinasjon. Konseptet lider dermed under en fullstendig mangel på konsistens med hensyn til både operativ gjennomførbarhet, sikkerhetspolitisk konsistens og økonomisk realisme.

Et siste, meget viktig poeng fra FFIs side er også at dette konseptet ikke er skalérbart, for så vidt som det ikke gir 50 prosent av den nødvendige strategiske effekten å løse 50 prosent av den operative oppgaven. Greier vi bare å holde i 15 døgn når det krever 30 for å lykkes, er effekten null. Dermed er så vel den sikkerhetspolitiske som den økonomiske risikoen ved å investere i et konsept bygget opp rundt en mekanisert hærbrigade meget høy.

Ydstebøs innlegg er imidlertid meget representativt for hvordan det argumenteres fra Hærens side for øvrig i denne saken, nemlig generisk og teoretisk – med henvisning til historiske forhold, til hvordan andre land utvikler sine hærstyrker, til hva mekaniserte styrkers prinsipielle fortrinn er osv.

Problemet er bare at generell teoretisering er nokså lite relevant når man ikke tar inn over seg de konkrete rammefaktorene for det militære problemet vi faktisk snakker om. Nemlig forsvaret av Nord-Norge med de forutsetninger om tider, avstander, styrkeforhold, angriperens ambisjoner og handlefrihet og andre forutsetninger som gjelder der – forutsetninger som det faktisk ikke er noen stor uenighet om. I det minste ikke en uenighet som gir rom for så store avvik i oppfatningen av hva som er et noenlunde realistisk norsk operasjonskonsept.

Det hele denne debatten derfor egentlig dreier seg om er Hærens frykt for at tvil om det mekaniserte operasjonskonseptet skal skape tvil, ikke bare om den forestående stridsvognanskaffelsen, men om hele Brigade Nords eksistens i dens nåværende form. At det selvfølgelig vil finnes et nytt og annerledes hærforband i Nord-Norge også i en post-mekanisert fremtid er en selvfølge og en naturlig konsekvens av utviklingen. Også et slikt forband vil være et «system av systemer», men det vil være andre slags systemer, slik Berg påpeker.

Det er likevel ingenting i veien for å fortsette å kalle dette forbandet Brigade Nord som del av en tradisjonsbevaring. Brigadebetegnelsen har eksistert i flere hundre år, og har betydd de forskjelligste ting. Men dette blir tydeligvis en for voldsom tanke for store deler av Hærens fagmiljø. Så voldsom at man foretrekker å ignorere selv de mest bastante både fysiske og logiske kjensgjerninger knyttet til Finnmarksproblemet, og i stedet fortsetter å teoretisere rundt spørsmålet.

På sikt kan denne uviljen mot å forholde seg til virkeligheten komme til å koste norske skattebetalere 19 milliarder – nitten tusen millioner – kroner, som er det beløpet som er planlagt brukt på nye stridsvogner til Hæren. Alt for å foreta en utilstrekkelig styrking av et operasjonskonsept som er uegnet i utgangspunktet. Det er mulig dette er blitt så mye av en forsvarspolitisk symbolsak at politikerne ikke tør å snu. I så fall blir vel spørsmålet helst hva Riksrevisoren kommer til å si i ettertid.