Over lang tid har Senterpartiet truffet en nerve i Norge og bygd seg opp som en politisk suksess.

Da Senterpartiet gikk ut av regjering i 2013 gjorde partiet sitt dårligste stortingvalg noensinne. 5,5 prosent var en fæl nedtur. Så har de gått via 10,3 prosent i 2017, stram reposisjonering, til rundt 15 prosent i dag.

Det har ført til et skarpt søkelys på partiets løsninger og utspill. Nå kommer angrepene fra alle kanter. Det er ubehagelig for Senterpartiet. Og enda verre; inntrykket er at det begynner å røyne på.

Det butter på meningsmålingene og det gode humøret er blåst bort. Partilederdebatten i Arendal denne uka viste fram en ny side av Trygve Slagsvold Vedum. Argumentene hans var de samme, det interessante var måten de ble fremført på.

OK,med litt godvilje kan man kanskje si at Sp-lederen var offensiv og engasjert. Men mest av alt avslørte TV-bildene ham som ukomfortabel og stresset. Duellen mellom Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken var jo ingen godmodig selskapslek. Det viste den gapende avstanden mellom de to partiene i klimapolitikken. Det er to partiledere som ikke er på bølgelengde, men på hver sin klode med to fullstendig ulike virkelighetsbeskrivelser.

Debatten om bilbruk tydet ikke på to partier som tørster etter å styre landet sammen. Det viste hvorfor SV og Sp har en innebygd og ganske rasjonell angst for hverandre. Det er partier som har vokst fra hverandre, med helt ulike velgerbaser. Den gamle bygde- og industrifløyen i SV er svekket i det som har blitt et valgforbund for livsstilsosialister i byene. Senterpartiet representerer det motsatte; de står sterkt på campingplasser blant alle spikerteltene med hele svenskehandelen i kjøleskapene.

Det er – for å si det mildt - overhengende fare for at disse to partiene kan få et stormfullt samliv i en regjering. Å sitte i regjering sammen vil være høyrisiko for begge. Det vet både Lysbakken og Vedum. Det er alle vonde kompromisser som sender juniorpartnere i regjering langt ned i et stummende politisk mørke. Bare spør Kjell Ingolf Ropstad og Guri Melbye.

Etter en stund kan altså alt implodere i Støres skjøre flertallsregjering. Likevel virker Lysbakken mer avslappet i møtet med dette enn Vedum gjør. Det er Vedum som virker under sterkest press, både utenfra og fra eget parti. Presset for å avklare forholdet til SV øker på, og det mest urovekkende for Senterpartiet er alt det som ligger foran; alt maset om SV kommer til å vokse i styrke en hel måned til.

Senterpartiet har visst at dette ville komme, men virker likevel ikke forberedt. Er strategien å la være å svare i en hel måned til? Er døra til SV lukket, eller er den litt på gløtt? Rotet om regjeringsalternativene under en Støre-ledet regjering er uansett i ferd med å bli Erna Solbergs sterkeste kort.

Velgerne som vil ha skifte – og de er i stort flertall - kan oppfatte at Senterpartiet fremstår som en brems for en stabil flertallsregjering. Og har ikke Senterpartiet hele tiden insistert på at de snakker om egen politikk, og ikke spill? Nå er det nettopp spill partiet assosieres med.

Senterpartiet har hentet en mengde velgere over fra borgerlig side, det er hovedårsaken til at Støre kan danne regjering i oktober. Samtidig er Senterpartiets prosjekt å oppheve blokkene i norsk politikk. De vil være sine egne herrer som eget alternativ.

Kanskje går de for langt foran paraden. Senterpartiet kan ha undervurdert at sentrum-periferi også inneholder en tydelig klassedimensjon basert på den økende ulikheten mellom by og bygd - slik den kommer til uttrykk gjennom gapet i inntekt og formue. Det er ingen lett balansegang for et tradisjonelt sentrumsparti der de gamle jordbruks og skogsbruksinteressene fortsatt står sterkt i ledelsen. En ting er å ta på seg Arbeiderpartiets klær som PR og strategi, det er noe helt annet å måtte gå i dem hver dag.

Det pågår må store endringer i norsk politikk, med velgere på vandring. Mye står på spill på kort og lang sikt. Hva skjer hvis et stort Senterparti skulle havne på utsiden av en Støre-regjering? Det er ikke et helt utenkelig utfall. Og det vil virkelig være et tidsskille med store konsekvenser.