En interesseorganisasjon som bare har benyttet seg av en rett alle har, til å påkalle vokternes oppmerksomhet om små og store forhold som kan vise seg å være straffbare. Hvis grunnlag bare politiet kan ta stilling til med sine faglige briller og om nødvendig undersøke gjennom lovlige virkemidler bare de har til rådighet. Og som bare de selv har mandat til å prioritere eller nedprioritere ut fra tilmålte ressurser.

Da må man aller helst ty til virkemidler som harselering og undervurdering. Ikke skjønner tullingene at kotelettene i frysedisken har en blodig forhistorie, at naturen er grunnleggende brutal eller at mennesker gjennom generasjoner har måtte livnære seg gjennom å drepe. Og de må liksom på død og liv konfronteres med at det finnes viktigere ting i verden. Som om det ikke gjelder for nesten alt mennesker måtte interessere seg for, og som empati og engasjement er en frobruksressurs som må porsjoneres ut i konservativt budsjetterte størrelser.

Her er i hvert fall mitt forsøk på et nyansert forsvar for disse naive, radikale fanatikerne fra storbyen, som aldri har gått livets harde skole eller tjent til eget opphold.

Aller først: Min egen «stråmann» her er ikke et publisert leserinnlegg, men utallet innlegg på sosiale medier hvor det råder en rørende konsensus om disse dyrevernernes virkelighetsfjerne natur.

Interesseorganisasjoner har spilt en helt fundamental rolle i utvikling av det rettighetsbaserte samfunnet vi i dag har og gjerne tar for gitt. Menneskerettsorganisasjoner for grunnleggende menneskerettigheter, fagforeninger for arbeidslivets spilleregler, miljøorganisasjoner for naturen. Barn og unge, sykehuspasienter, alle kjønn, ulike etnisiteter, minoriteter, næringsdrivende, mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, ulike seksualiteter og studenter har alle sine forkjempere som med kløkt og tung innsats daglig påvirker, representerer, ytrer seg, gir økonomisk og praktisk støtte og ivaretar sine aktive og passive medlemmers interesser.

Under organisasjonsfriheten er det også plass til det ytterliggående og det mange opplever som provoserende. Vi er ikke alltid enige med alle, men vil kjempe til døden for alles rett til å mene det de gjør, er en omskriving av et kjent sitat. Når noen få vil slå hodene sammen for å kjempe for de som ikke selv har noen stemme i ordskiftet, blir det tilsynelatende himmelfallende teit og behovet for overbærende og unyansert retorikk melder seg akutt.

Menneskets praksis gjennom århundrer med jakt og dyrehold blir i ordskiftet med ett veldig viktig. Som om alle forhistoriens metoder og verdier alltid er et ideal for nåtiden. Grunnleggende menneskerettigheter, likestilling, borgerrettigheter og alle menneskers grunnleggende likeverdighet er faktisk oppsiktsvekkende moderne fenomener kjempet igjennom i opposisjon til de som i historiens løp har hatt monopol på å bestemme det allmenne verdigrunnlaget. Og så vel Eidsvollerklæringen som dens daværende og nåværende innhold, i stor grad et resultat av sivil ulydighet, som en aldri så liten digresjon.

I takt med vitenskapelig utvikling, nyere etiske kompass og ikke minst teknologiens tilrettelegging for masseproduksjon av slaktekjøtt, har folkets valgte representanter verden over også bestemt at det skal gjelde visse rammer for vår omgang med en uvurderlig levende ressurs, med både følelser og sentralnervesystemer. Et lite og sporadisk minstemål av verdighet og etisk bevissthet. På Grønlandsisen ikke i form av et jaktforbud, men på vilkår om humane avlivingsmetoder, muligens løyve og i alle tilfeller bistand fra lokalkjente jaktkyndige.

At noen vil se til at dette minimale lovvernet for dyr og artsmangfoldet etterleves, kan vel ikke være så himmelropende galt? Om regelverket faktisk er fulgt i enkelttilfeller er det ingen som vet, før folkets tiltrodde håndhevere eventuelt har funnet grunnlag for- og ressurser til å undersøke saken.

Dyrevernere kommer i alle falsetter, fra de moderate til de mer ytterliggående. Med aksjonsformer fra det demokratiets spilleregler omfavner, til gråsonene og i noen tilfeller over grensene eller endatil det rent uhensiktsmessige. Her finner man alt og alle, med ulike meninger om både rovdyrpolitikk og burstørrelser, som likevel har den oppfatning til felles at også andre levende vesener på planeten må ha et visst minstevern. De aller færreste mener at dette omfatter et vern for livet, eller noe som kommer i nærheten av vernet mennesker har. Likevel gjerne slik at forvaltningen skal skje etter visse etiske navigasjonsmønstre.

NOAH har for sin del gått i bresjen for et fungerende dyrepoliti og vitenskapelig oppdatert dyrelovgivning. Herunder en sårt tiltrengt ny hundelov, som i større grad synliggjør eiers ansvar, men som samtidig lar det være faglige kriterier som avgjør om et kjært familiemedlem må få sitt siste møte med Dr. Dyregod.

Når en slik organisasjon fatter mistanke og går til politianmeldelse er dette ikke å forstå som en konstatering av straffeskyld. I moderne rettsstater er det høyst begrenset hva private offentlig kan mene om andres straffverdighet før det foreligger rettskraftig dom. Det imidlertid alle kan gjøre er å påkalle oppmerksomheten om mulige store og små straffbare forhold, til noen med ressurser, kompetanse og lovlige virkemidler til å bringe på det rene hva som faktisk har skjedd. En mistenkeliggjort med sitt på det rene, vil gjerne oppleve en undersøkelse og påfølgende renvasking, som en velsignelse.

«Finnes det ikke viktigere ting å bry seg om», er en kjent innvendig dyrevernere til stadighet må svare for. Vel, nesten uansett hvilken agenda man måtte ha, finnes det alltid noe større og mer presserende. Og helt uten å møtes med den samme responsen, kan man fint krige bak tastaturet i frustrasjon over dommeravgjørelser i sport, riktig og uriktig bruk av preparerte skispor, kongefamiliens familiære preferanser eller influenceres anbefalte kosmetikkprodukter.

Hos medlemmene blant dyrevernerne vil man også enkelt finne beviser for at folk som gidder å engasjere seg, utmerket kan ha flere tanker i hodet på en gang. Her finner man gjerne engasjementer på kryss og tvers, også med agendaer du kanskje selv synes er viktige. Kanskje vil man også finne en mengde hardtarbeidende pliktskyldige skatteytere, på langt nær uten puter undere armene, som i likhet med alle andre bare vil prioritere sin fritid til noe de selv synes er viktig.

Empati og engasjement brukes ikke opp, det er i aller høyeste grad en fornybar ressurs som samfunnet hele tiden behøver påfyll av.