Det arbeidslivet disse skal inn i, er beskrevet fra ulike vinkler de siste dagene. Statsminister Støre høstet kritikk da han på LO-kongressen snakket om behov for «storrengjøring» i arbeidslivet, og fikk en påminnelse fra arbeidsgiverorganisasjonene om at vi faktisk snakker om verdens beste arbeidsliv.

Men både Støre og arbeidsgiverorganisasjonene har rett. Det er ingen tvil om at det norske arbeidslivet er bedre regulert, tryggere og mindre korrupt enn så godt som samtlige land vi kan sammenlikne oss med. Samtidig er det ikke slik at man trenger å være syk for å bli bedre. Og Støre har også rett i at det finnes aktører i Norge som vi med fordel kan «vaske vekk» i en slik storrengjøring. Det er heller ikke arbeidsgiverorganisasjonene uenig i. Hovedpoenget deres er nok at de medlemsbedriftene som de representerer i all hovedsak er seriøse arbeidsgivere, som har gode systemer og et sterkt ønske om å jobbe for et sikrere, helsefremmende og produktivt arbeidsmiljø. Hver dag!

Og her ligger et viktig poeng: Medlemsbedrifter. Arbeidsgiverorganisasjonene representerer virksomheter som har tatt et viktig valg, de har tilknyttet seg en organisasjon. Bare dette valget er i seg selv et første kvalitetstegn på at ledelsen i virksomheten ønsker å opptre seriøst. Det norske arbeidslivet er i stor grad bygget på den forutsetning at partene er organiserte. Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Veldig mange av de ordninger og goder som vi tar for gitt i Norge, og som er den direkte årsaken til at vi faktisk kan kalle det norske arbeidslivet «verdens beste», er et resultat av samspillet mellom fagforeningene, arbeidsgiverorganisasjonene og staten som lovgiver.

For at dette skal fungere også i framtiden, er vi avhengige av at både bedriftene og arbeidstakerne ser og forstår viktigheten av dette, og velger å tilslutte seg en organisasjon.

Arbeidstilsynet har naturlig nok mye av sitt fokus rettet mot de bedriftene som er målet for Støres «storrengjøring», useriøse aktører som opererer i alt fra gråsoner til langt over streken. Og det er en udiskutabel sammenheng mellom slike aktører og mangel på organisasjonsmedlemsskap – både hos bedriften og hos de ansatte. Dette ser vi tydelig både hos virksomheter som får tilsyn, og hos de mange som tar kontakt med Arbeidstilsynets Svartjeneste.

Og her kommer vi tilbake til de studentene som nå skal ta fatt på sin første «voksenjobb»: alt for mange av dem velger å gå inn i disse jobbene uten å være tilsluttet en fagforening. Organisasjonsgraden for arbeidstakere i Norge ligger på rundt 50 % totalt, men fordeler seg ikke likt for alle bransjer. I bransjer hvor risiko for useriøse aktører er høy, er også organisasjonsgraden lav, og motsatt er organisasjonsgraden høy der hvor det er lite useriøsitet. Dette henger sammen.

Det mangler ikke
på gode grunner for å være fagorganisert. De aller fleste fagforeninger reklamerer med gode forsikringsordninger, bankavtaler, medlemsrabatter og kursmuligheter. Men kanskje har både fagforeningene og vi andre som har en rolle i arbeidslivet ikke klart å være tydelige nok på den viktigste årsaken til å organisere seg: En høy organisasjonsprosent er den aller viktigste garantien for at norsk arbeidsliv fortsatt kan kalles verdens beste om fem, ti og femten år framover.

Et trygt, godt og seriøst arbeidsliv er viktig for hele samfunnet, også for de som ikke er en del av arbeidslivet. Det å være med på å sikre dette med medlemskap i en arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjon kan sammenliknes med stemmeretten. Det er en rett du har, og mange vil kalle det en «borgerplikt» å benytte seg av den.