Gå til sidens hovedinnhold

Stortingets «dummeste vedtak» kan nærme seg?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I VGs nettavis 29. september rangerer SVs mangeårige stortingsrepresentant Karin Andersen vedtaket Stortinget gjorde i juni 2017 om regionreform som «et av de dummeste stortingsvedtak».

Det er interessant all den stund SV stilte seg bak dette sammen med Venstre i 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Begrunnelsen for regionreformen var denne gang som tidligere; statlig makt må desentraliseres ved at regionale folkevalgte får større innflytelse og reell makt.

Det er en grønn tråd i norsk demokratihistorie fra formannskapslovene i 1837 til kommunene fikk økt makt på midten av 80-tallet, og sist regionreformen i 2017: Flytt makta nærmere folk. La de få økt innflytelse på sitt liv, bosted, region. De har bedre svar enn hva Staten i Oslo eller fylkesmannen i fylkeshovedstaden har, og kan ta ansvar sjøl.

SP sto i spissen for økt desentralisering av makt. SPs kommunalministre i Bondevik I, Queseth Haarstad og Enoksen satte ned et Oppgavefordelingsutvalg. I 2000 la de fram forslag til nye regioner med mer makt. De skulle avløse de 19 fylkeskommunene, mange små i areal, befolkning eller politisk tyngde.

Nestleder i SV, Inge Ryan ble innvalgt på Stortinget i 2001. Han tok initiativ til en fortsettelse av regionreformen. Bondevik II satte derfor ned en Distriktskommisjon med næringslivsleder og politiker Johan P. Barlindhaug som leder. Resultat; en rekke konkrete forslag som ga færre antall fylkeskommuner økt makt til sjøl å utvikle sin landsdel.

Fylkeskommunenes egen organisasjon KS la i 2004 fram forslag til 7 regioner med betydelig overført statlig makt.

Stoltenberg II fra 2005 fortsatte arbeidet med regionreform. SPs Ola Borten Moe mente i at 7 regioner ville være en god løsning. Kommunalminister Åslaug Haga (SP) foreslo 9, men LO hadde for sterk innflytelse på regjeringen. De kunne ikke godta at både makt og statlige arbeidsplasser skulle flyttes fra Oslo-området og ut til resten av landet. Enden på visa ble at Stortinget sa nei til en regionreform.

Haga bemerket tørt etterpå at det blir ingen desentralisering av makt når Stortinget ikke ønsker det.

Solberg-regjeringen kunne starte i 2013 på grunn av et kritisk viktig punkt i samarbeidsavtalen med Venstre og KrF: Fylkeskommunen som regionalt folkevalgt nivå skulle ikke legges ned – slik H og Frp hadde programfestet.

Det var også enighet om en reform som gjorde fylkeskommunene sterkere.

I januar 2014 fremmet Venstre et Dok8-forslag om regionreform som de begrunnet bl.a. slik:

«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Fylkeskommunene satte i gang arbeidet, tok nabopraten, utredet konsekvenser og kom med anbefalinger. 4.april -17 la statsråd Sanner fram forslag om «omlag 10 regioner». Sanner foreslo at de tre fylkeskommunene i Nord-Norge kunne få utsettelse til våren 2018 med å konkludere. Alle tre nektet utsettelse, og ville at Stortinget tok avgjørelsen 8. juni-17 etter kjøreplanen. Og det ble fulgt opp av Stortinget.

Et år etter at Stortinget gjorde et lovlig vedtak, avholdt Finnmark fylkeskommune en uautorisert folkeavstemning hvor de ba innbyggerne «bestemme om (!)» Finnmark skal slås sammen med Troms. Den henvendte seg altså kun til finnmarkinger som trodde de skulle bestemme over Stortinget! Av 59 625 velgere svarte 30 330 nei (50,8 %).

Fra 1.1. 2020 har Troms og Finnmark vært en realitet. Det politiske flertallet har derimot ikke valgt å ta imot de 49 tidligere statlige oppgaver og utviklet regionen, men brukt tiden til å sabotere reformen og dyrke en interessant misnøye blant fylkespolitikerne:

Når to blir én halveres antall betalte verv, noe som skapte sur stemning. I tillegg har de vedtatt parlamentarisme og dermed makt samlet på færre. Ved å oppløse fylkeskommunen tilbake til to betydningsløse organ, kan antallet betalte verv igjen dobles.

Og antall byråkrater vil økes – i en tid hvor mangel på fagfolk i helse/eldreomsorg øker dramatisk de neste 20 år!!
Region Vestland går motsatt vei og frigjør 500 mill. kr. de neste årene til mer nødvendige oppgaver.

Karin Andersen er derfor inne på noe prinsipielt viktig når hun forutsetter en folkeavstemning før oppløsning. En autorisert og gyldig folkeavstemning vil være det beste rådet for politikere som vil unngå de «dummeste vedtak».

Før velgerne skal gi sitt råd, må de ta informerte valg: Det betinger at de vet hvilke konsekvenser en oppløsning kan få på godt og vondt. Vi ser fram til en slik grundig utredning her i nord!

(Innlegget sto først på trykk i VG-debatt)

Kommentarer til denne saken