I nærmere 60 år har vi levd med Joika i butikkhyllene. Knapt noen har reagert. Så eksploderte raseriet. Nordlys bommet med en lederartikkel, og raseriet ble til en tsunami. Avisa ble anmeldt for samehets og for å spre hatefulle ytringer, og det skjedde etter at lederartikkelen var beklaget.

Joikaboksen har nok gått ut på dato. Designet med den falske samegutten, ja også navnet, framstår foreldet og primitivt. Selvsagt spilles det på det eksotiske og rare. Og det er ikke slik at majoriteten kan dunke neven i bordet og si at «vær nå litt storsinnet, dette må samer tåle». Definisjonsmakten ligger hos minoriteten. Slik må det alltid være.

Men det er noe med proporsjonene som skurrer fryktelig. Sentrale samiske profiler snakker om rasisme og brunsvidde holdninger i Nordlys. De fleste vet godt at avisen er en vaktbikkje for samisk språk og kultur, og at det er helt bak mål å fremstille avisa som samefiendtlig.

Forfatteren Magnar Mikkelsen fra Veidnes i Lebesby i Finnmark publiserte nettopp et bilde av ei gammel fjøslykt på sin facebook-profil. Sokkelen på lampa var en halv joikaboks, den var til å ha parafinen i. «Artig raritet», bemerket en på tråden. Da smalt det fra forfatteren: «Artig raritet? Fjøsløkta er et unikt historisk dokument. Du burde bøye deg ned på kne og be om unnskyldning». Hvilket mannen også gjorde. Magnar Mikkelsen fant stolthet i joikaboksen, ikke krenkelse.

Det er ikke noe nytt at urfolkskultur blir utnyttet. Den tradisjonen er sørgelig lang. Vi kan for eksempel hoppe til 2017, da skulle Finansdepartementet ha høstfest. Daværende finansminister ikledde seg et indianerkostyme og lot seg smilende avbilde. Representanter fra urfolk fant opptrinnet støtende. Indiandere har lite å takke storsamfunnet for, etter århundrelang undertrykkelse og fornedring. Men drakten deres var god nok for en fest i et norsk departement. Finansministeren lot sin statssekretær takle kritikken. Han kom med den samme leksa som majoriteten alltid klynger seg til, «ikke vær så hårsåre, ha litt takhøyde og glimt i øyet, hun kunne like godt ha kledd seg ut som en sjørøver», forklarte han.

På en turistmesse i Vest-Tyskland på 1980-tallet ville Finland bruke samekulturen som trekkplaster. På standen satt en sjuskete mann i ei samekofte. Ansiktet var sotet. Modellen skulle framstå primitiv og enkel. Det var en grov utnyttelse av samisk kultur, det var å spytte på samisk kultur. Det har de vært flinke til i Finland. I en «sameleir» utenfor Rovaniemi kunne turister bestille en «samisk dåp». Folk knelte rundt et bål, og finlender utkledd som same kom vaggende ut fra skogen. I hånden hadde han en stor samekniv. Knivbladet ble presset mot nakken til de anspente turistene, og døperen ytret noen ord på et slags språk. Samer har protestert mot den finske turistindustriens overtramp, og i noen tilfeller har de nådd fram.

Helt galt gikk det også i 2010 da butikkjeden Kiwi samlet ansatte til fest i Tromsø. Kiwi ba et eventbyrå finne på noe artig. De kledde opp de ansatte i neongrønne samekofter. Det var mer pinlig enn morsomt, og Kiwi-sjefen måtte krype til korset og beklage hvis noen hadde følt seg støtt.

Samekofter har blitt utnyttet i mange sammenhenger. En julerevy i Honningsvåg var ikke fullkommen uten harsellering med samer. Varianter av samekofter har vært til salgs, en av dem ble kalt Texas-kofte og fikk daværende sametingspresident Egil Olli til å rope varsko. En slik krenkelse ville han ikke ha noe av. En russisk dansegruppe i Murmansk laget et kostyme som hadde hentet impulser fra draktene til hele 30 urfolksgrupper i det nordlige Russland. Er det noen som har måtte lide under beinhard og sentralstyrt assimileringspolitikk, så er det urfolkene som prøver å overleve fra Kola i vest til Tsjukotka ved Beringstredet i øst. Heldigvis hadde de sterke stemmer som våget å protestere mot ødeleggelsen av deres stolte drakter.

Det er en trist historie. Og det er flott at urfolk er sterke nok til å sette foten ned. Majoriteten har ikke rett til å stjele fra en minoritet som kjemper for sin kultur, sitt språk, sine tradisjoner og sin livsstil. De kan be om lov til å låne, slik som det samiske innslaget under åpningen av Lillehammer-OL i 1994.

Men den voldsomme styrken i joikadebatten forundrer. Alt framstilles svart-hvitt, enten støtter du samene, eller så slås du i hartkorn med de verste rasister. Nyansene forsvinner helt.

Samedebatten blir ofte skjemmet av denne svart-hvitt-holdningen. Nevnte Magnar Mikkelsen skrev også om samisk fundamentalisme nylig. Da blinket det straks i rødlampene på noen universitetskontorer i Tromsø, og forfatteren på Veidnes ble presset opp mot et hjørne og bedt om å svare på en rekke spørsmål. Ordkunstneren taklet det til bestått pluss.

Der ute finnes en gjeng som alltid har svarene rede. Motforestilliinger preller av, eller latterliggjøres. I Tana sitter kloke Kjell Ballari og dyrker nyanseringens kunst. Han skriver om oppvekst i et flerkulturelt område, han skriver reflektert om fornorskning, språkopplæring, identitet og minoritetspolitikk. Han skriver også om fattigdommen, gjenoppbyggingen etter krigen og byggingen av nasjonalstaten. Ballari avkler svart-hvitt-holdningene. Norge gjorde ikke alt i verste mening for å knuse det samiske folk, det finnes noen nyanser.

Den fremragende artisten Ella Marie Hætta Isaksen skrev et sint joikainnlegg her på Nordnorsk debatt. Kjell Ballari hengte på en kommentar, der han blant annet melder: «Jeg har deltatt i offentlig debatt i 50 år minst. I yngre år ble jeg skjelt huden full som ekstremist og aktivist fordi jeg pekte på mange skjevheter i behandlingen av minoritetsspørsmål. I dag hagler skjellsordene over meg når jeg prøver å gi uttrykk for hva som påvirka tidligere generasjoner og hva jeg tror er grunnen til at de handla og tenkte som de gjorde. Å forstå fortida, er en forutsetning for holdbare handlingsvalg for framtida.»

Nyanser er kanskje kjedelig, men akk så nødvendig.