Gå til sidens hovedinnhold

Storhaugen i reprise - hva er verdt å verne om i Tromsø?

På ny trues en liten perle i Tromsø av utbygging. Den gamle villaen på Forhåpningen kan se en fremtid omringet av lavblokker. En ny «slange» tar form.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er onsdag ettermiddag før påske. Noen ringer på døra. Det er huseier. Han har en bunke papirer som blafrer i hånda. «Du flytter i grevens tid», sier han. «Nå skal det bygges på tomta foran huset».

Han presenterer planene som innebærer lavblokk på den lille kommunale tomta rett foran huset og på området ved siden av der det nå er bolighus. Det er planlagt vei opp mellom husene fra Myrengveien og riving av hus der det nå bor en stor barnefamilie. En totalforandring av nabolaget.

Jeg har vært heldig som har fått leie her de siste årene, men nå har jeg kjøpt mitt eget og skal flytte.

Det har vært et godt sted å bo. En skjermet grønn idyllisk plett på toppen av øya. Gode naboer og vakre omgivelser midt i Tromsø. Det er ikke hvilket som helst hus jeg har hatt gleden av å bo i. På folkemunne kalles det Rudigården.

Huset, en gammel sommervilla, har en interessant historie. Rudi-familien eide området omkring og villaen ble bygd på 1800-tallet. Her eksisterer fortsatt en liten rest av det gamle herregårdsmiljøet med byjordbruk midt på Tromsøya.

Ishavskongen Henry Rudi bodde her mellom toktene. I nabohuset som nå skal rives bodde konsulen. Nazistene la sin elsk på villaen og annekterte det under andre verdenskrig. Det er mange historier som kan fortelles av de som kjennerhistorien bedre enn meg.

De siste 41 årene har huseier Eirik bodd her. Sammen med Brith tilbakeførte de villaen til den opprinnelige stilen og skapte en fantastisk hage som Eirik pleier samvittighetsfullt. En innholdsrik hage som i 2001 ble kåret til Årets hage i Avisa Tromsø. Hver dag i sommerhalvåret pleier han hagen til egen og forbipasserendes glede. Han er gavmild og deler gjerne sjeldne stauder med hageelskere i byen. Hagen og villaen er helt unik i byen.

Foran villaen er det en liten kommunal plen der det nå planlegges en toetasjes lavblokk. Plenen har Eirik pleid og sådd krokus på i alle år. Høye trær gir både fugleliv og atmosfære. Et lite økosystem i seg selv. Rundt den grønne lungen er en hel verden representert med familier fra Syria, Tyskland,Rwanda og Norge, for ikke å glemme studenterhjemmet på Forhåpningen. En miniatyrverden på Forhåpningen. Navnet gir ro i sjela. Her er det bilfritt og barna løper fra hus til hus på sommeren og aker i snødeponiet om vinteren.

Dette er en perle man ramler over om man er ute og går og finner den populære snarveien til M Urdals vei. Er folk klar over at den fins? Jeg kan sitte på trappa og oppleve at hele verden i Tromsø kommer til meg med Tromsdalstind tronende i bakgrunnen. Men nå skal det bygges, uten respekt for det unike kulturhistoriske miljøet. Det absurde er at kommunen vil rive hus og legge til rette for lekeplass, samtidig som man vil bygge der det nå er en naturlig bilfri lekeplass. Forstå det den som kan.

Man kan lure på om kommunen har vært på befaring i området eller om planene er basert på flyfoto og Google maps. Der ser de nok ikke snødeponiet som troner om vinteren. Hva som kan skje med villaen når sprengning og gravearbeid settes igang, tør jeg ikke tenke på.

Det er trist når byggeprosjektene viser så lite respekt for det allerede eksisterende bomiljøet, som i dette tilfellet også er av historisk og miljømessig verdi. Det er vanskelig når vern kolliderer med bygging av kommunale boliger. Selvfølgelig trenger byen flere rimelige og gode kommunale boliger, men jeg tror det kan være mulig å få til en bedre og mer tilpasset løsning.

Når det førstenabovarselet derimot kommer i form av en telefon fra kommunen om prøvegraving i grunnen foran Rudigården, er det en dårlig start på et samarbeid og nytt naboskap. Det fins da lover for sånt.

Det kan synes som om Tromsø lider av historieløshet. Solseilet har lagt den gamlearbeiderbebyggelsen i skyggen. På Storhaugen fant «Slangen» veien inn og skjemmet området omkring Villa Holmboe. På Finngamsletta, der samene historisk sett dro opp båtene sine og satte opp gammene, skal det nå bygges store dominerende kulturbygg og hotell. Det meste av det gamle mekaniske verftet ble revet for å gi plass til det nye Vervet, og nå smuldrer det historiske miljøet som Rudigården med hagen representerer.

Visker vi ut fortiden vår, sakte men sikkert? Hva slags samfunn blir vi om vi kutter røttene til historien vår? Vi skal ha en forbindelse både bakover og fremover i det vi bygger, for at vi som samfunn skal ha en kontinuitet og integritet. Som menneske, som samfunn.

Det er med tungt hjerte jeg flytter. Enda tyngre blir det med viten om at kommunen sammen med utbyggerene nok en gang vil rasere et vakkert og kulturhistorisk viktig område av byen. Et område som mange setter pris på.

Ingenting er hellig og ingen kan føle seg trygge for gravemaskinene. Dette er blitt regelen mer enn unntaket i Tromsø. Når vi om 50 år ser oss tilbake som samfunn – vil vi da angre på det vi ikke så verdien i å bevare?

Hvis ikke denne villaen med hagen og landskapet omkring er verdt å verne om, hva er verneverdig da?

Vi trenger slike pusterom!

I dag kom gravemaskina.

Kommentarer til denne saken