Jonas Gahr Støre kunne gått inn i en hvilken som helst internasjonal toppstilling, men kan han lykkes som statsminister i Norge?

Noen vil si at han har formatet til en toppjobb i FN eller et annet sted der verdensledere møtes. Men Støre valgte å søke det aller største tillitsvervet i det norske samfunnet.

Han har fått en fryktelig start. I norsk etterkrigshistorie har ingen statsminister i Norge blitt så tett knyttet til kriser på alle nivåer. Noen av dem selvsagt utenfor hans kontroll. Pandemi og krig er kastet over ham som en tung skygge.

Men mye er selvpåført og noe skyldes regjeringens indre liv og en mangel på styring som ofte kjennetegner Støres mannskap.

Rotet med ansettelsen i Norges Bank, Hadia Tajiks avgang, bråket i Kristiansand og Tromsø og de andre storbyene.

Det har vært klønete håndtering og det har vært nølende ledelse.

De store indre konfliktene som raste i Ap inntil det oppsto en slags våpenhvile i perioden før valget i fjor, var et frampek om hvordan dette kom til å gå. Kanskje kan man slippe unna med å lede et parti uten å være i stand til å forutse reaksjoner og sprengkraft i enkelte saker. Men det er vanskeligere å lede et land etter samme oppskrift.

Kristiansand er nå et enigma som har blitt Støre i konsentrert form. Det er en enestående mangel på logikk i statsministerens budskap. Det skaper forvirring og usikkerhet. Og i enden av det hele males tilliten til regjeringen i stykker.

Få av hans statsråder har hatt hellet med seg, den dyktigste av dem har gått av, andre kan karakteriseres som en fiasko. Støres første olje- og energiminister var en egen krise hver dag inntil han omsider fant en ny post til henne.

Fiskeri og sjømatnæringens egen nyhetsavis har allerede brukt lederspalten til å be Støre finne en annen fiskeriminister som er interessert i saksfeltet.

Og ennå har vi ennå ikke snakket om den uhyre merkelige manøveren da Støres utenriksminister fraktet Taliban direkte fra middelalderen til Oslo på skinnsetene i et privatfly på den norske statens bekostning.

Jens Stoltenberg hadde en finstemt luktesans for å kombinere styringskraft med lytteposter for det som rørte seg i opinionen, det samme hadde Erna Solberg. Begge dukket med genuin interesse dypt ned i detaljene i sakene.

Lite tyder på at Støre har denne egenskapen i den samme rollen som sine to forgjengere.

Jonas Gahr Støre er likevel den kanskje mest intellektuelt begavede statsminister Norge har hatt. Han er en internasjonal stjerne. Briljant hos Joe Biden Det Hvite Hus, hos EU-kommisjonen i Brüssel og på direkten hos CNN. Men han fungerer ikke i møtet med Arbeiderpartiets grasrot i Søgne og Kristiansand.

Spørsmålet er hvor han henter sine impulser fra? Stikkontakten virker ikke godt jordet i veggen til vanlige folk.

En krise burde jo være en unik mulighet for et bredt folkeparti som for e tår siden slo om seg med slagord om at det er vanlige folks tur. Arbeiderpartiet har klart det før, gjennom gjenreisning, bankkriser og kald krig.

Dagens store krise skulle normalt være en historisk mulighet for et reformistisk Arbeiderparti. I stedet er krisen i ferd med å bli en forspilt mulighet til å skape trygghet nedover i samfunnsklassene.

Ta strømkrisen som et eksempel. Til tross for at prisene eksploderer insisterer Støre på at norske kraftselskaper må fortsette å tappe ned sine magasiner og selge det til utlandet.

Statsministeren orienterer seg i motsatt retning av det som tidligere var et selvfølgelig instinkt for Arbeiderpartiets ledere; hvis man styrer mot rasjonering av elektrisk strøm og kanskje også fossilt drivstoff er det legitimt å si at hensynet til norsk industri og husholdninger kommer aller først.

Det er fravær av slike ryggmargsreflekser som kan vise seg å gå rett inn i historien om det store styringspartiets fall i Norge.

Arbeiderpartiets historiske misjon har vært å utjevne forskjeller. Uten politisk regulering er det opplagt at dyrtid biter hardest på de som har minst. Og forsterker forskjeller mellom fattig og rik. Men med geopolitikken som bakteppe er det et åpent spørsmål om Støre er i stand til å balansere energi- og klimapolitikken slik at den sikrer sosial bærekraft og politisk stabilitet.

Få ville nølt med å gi ham fast ansettelse som statsmann på en utenrikspolitisk scene. Men det krever en annen form for lederskap å styre et sosialdemokratisk parti. I den store pendelen mellom klasse og geografi i et mangfoldig land som Norge.

Oddsene for at en svak regjering skal holde sammen ut perioden blir stadig høyere. For Arbeiderpartiet kommer det uunngåelige spørsmålet stadig nærmere: Hvor store tap skal man ta ved valgene i 2023 og 2025?

Da kan Aps fall fortsette ned til historiske lave nivåer. Veien fra 20 til 15 prosent er kortere enn mange tror. Og symbolikken Støre bærer med seg for å snu denne trenden kan bli krevende; han er rikmannssønnen og den intellektuelle stjernen med nesten maksimal distanse til det velgerbasen hans står for og tror på.

Jonas Gahr Støre kan vise seg å bli historien om en stor begavelse som fikk feil jobb.