Gå til sidens hovedinnhold

Støre kan nå lage en rusreform med oppslutning i hele landet

Det er ikke noe sug etter å avkriminalisere kokain i Norge. Arbeiderpartiet har tatt konsekvensen av det.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis man skal forsøke å forstå Jonas Gahr Støres standpunkt i rusreformen, og trenge gjennom støyen fra de som roper høyest med slagord og stråmenn, må man se det som har skjedd i lys av det pågående landsmøtets hovedfokus: Partiets orientering tilbake til det tradisjonelle klasseperspektivet.

Forleden kunne Dagens Næringsliv fortelle at Arbeiderpartiet har pekt ut hvilke velgere de jakter på. Når man ser nærmere på hvem disse er, har de sannsynligvis til felles at ingen av dem ønsker avkriminalisering av kokain og heroin.

Deres største frykt er at slik avkriminalisering kommer til å føre til økt bruk av narkotika, og at det vil være deres egne barn og barnebarn som blir mer sårbare og eksponerte. Arbeiderpartiet har spurt seg selv: Vil velgerne våre at det skal åpnes for lovlig omsetning av narkotika på Esso-hjørnet i norske småbyer og bygdesamfunn, som det er en stor overvekt av i Norge? Svaret gir seg selv.

Det etterlatte inntrykket av rusreformen, slik den forelå, var at den var en radikal omveltning, dominert av storby-logikk, og lite gjennomtenkt. Den ble i brede lag oppfattet nesten som en slags utdeling av narkotika. For Ap var den risikosport, og partiet hadde ikke noe annet valg enn å avvise den. Vurderingen er at konsekvensene ved å støtte regjeringen vil være mye høyere enn å si nei til reformen.

For å si det på en annen måte, dersom Arbeiderpartiet hadde foretatt et tilsvarende solid dypdykk i egen velgermasse foran sitt landsmøte i 2015, er det tvilsomt om Støre hadde endt opp med å kreve 10.000 nye flyktninger fra Syria.

Kjernen i saken er dette: Arbeidstakere som ikke har lange utdanningsløp, er kjernevelgerne til Ap. Dette er tilfeldigvis også den desidert største velgergruppen i Norge. I de periodene Ap snakker til og med disse, øker sjansene for å vinne valg.

Det er hvor lang utdanning du har som er den viktigste faktoren i skillet mellom velgergrupper. Det definerer dermed også det som tradisjonelt har vært klassebegrepet. I stadig større grad henger utdanningslengde nå også sammen med geografi, altså hvor du bor, og det er her konfliktaksen mellom by og land dukker opp.

De høyest utdannede flokker seg sentralt i de største byene. Midt i Oslo er det mange av dem, langt flere enn andre steder. Oslos indre bydeler er altså ganske annerledes sammensatt enn resten av Norge velgermessig, men paradoksalt nok også toneangivende når det gjelder forsøk på å forme opinionen.

Men denne gangen er det ikke disse Støre har lyttet til. Disse miljøene utgjør ikke, og det er dette Arbeiderpartiet omsider har maktet å identifisere etter en lang politisk natts ferd mot dag, noen stor del av den norske velgermassen. Tvert imot en forsvinnende liten del.

Om Arbeiderpartiet skulle snakke bare til disse, og det var dit partiet i en periode var på vei, ville det vært en nokså sikker ferd ned mot cirka 10 prosents oppslutning.

Når Støre nå i stedet velger å snakke til det store flertallet i Norge, er det der makten ligger om du søker regjeringsmakt. Når han ordla seg slik han gjorde om avkriminalisering av narkotika, må vi legge til grunn at det også er et personlig valg som bygger på empiri, eller undersøkelser, som viser at noe annet ville fått ganske fatale konsekvenser ved valget om få måneder.

Det som nå har skjedd på landsmøtet hvor Støre fikk støtte fra 188 delegater, er ikke politisk rakettforskning, når Arbeiderpartiet tross alt valgte å rykke tilbake til sine røtter. Ap har simpelthen gjort det som er nødvendig for å kunne vinne valg.

Det er lyden av Arbeiderpartiets kjernetropper han har lyttet til. Kanskje har han ikke disse instinktene naturlig i ryggmargen, slik hans forgjengere hadde, og det er mulig at han har måttet kompensere på andre måter før han konkluderte.

Hvis man skreller bort alt annet, er Arbeiderpartiets håndverk i rusreformen et politisk arbeid som bærer det gamle bumerket til et bredt folkeparti, med et kompass rettet mot der velgerne lever sine liv og hvilke verdier de bærer på i et langstrakt land.

Hvis man ønsker å vinne valg i Norge, må man lytte til hele landet. Dermed har også Arbeiderpartiet gitt seg selv muligheten til å skape en rusreform som er bedre og mer gjennomtenkt enn den som lå på bordet. Og som har oppslutning i både by og land.

Kommentarer til denne saken