På oppløpet til avgjørelsen om valg av stridsvogn ga jeg et råd til forsvarsministeren om ikke å kjøpe stridsvogner og heller investere i andre kapasiteter.

Planen var å kjøpe om lag 72 nye stridsvogner og valget stod mellom to gode kandidater. Regjeringen besluttet å investere i 54 Leopard 2A7, med en opsjon på ytterligere 18. De nye stridsvognene blir levert fra 2026 og skal etter planen utplasseres i Indre Troms og på Rena. Der har vi skyte- og øvingsfelt som er dimensjonert for tunge stridsvogner.

Det var flere grunner til at jeg valgte å gi et vanskelig råd. Krigen i Ukraina, tilstanden på de russiske landstyrkene i våre nærområder, svensk og finsk søknad om NATO-medlemskap, samt en teknologisk utvikling for militært materiell som går svært raskt er noen av grunnene.

Høsten 2022 var verden annerledes enn da fagmilitært råd ble gitt i 2019 og da langtidsplanen ble vedtatt høsten 2020. Jeg ga råd til forsvarsministeren og rådet var utgangspunktet for videre dialog. Store investeringer i forsvarsmateriell er investeringer som vil være med oss i flere tiår fremover.

Stridsvogner har noen åpenbare fordeler. En av dem er stor ildkraft. De har det vi kaller taktisk mobilitet, altså mobilitet innenfor det området der de er. Stridsvogner har beskyttelse i form av spesielt panser, men også moderne og mer aktive beskyttelsessystemer. Stridsvogner på grensen til en nabostat avskrekker også en potensiell motstander.

Stridsvogner har noen begrensninger. De krever betydelig logistikk, både i form av vedlikehold og etterforsyning av for eksempel drivstoff. Stridsvogner som skal flyttes over større avstander, som fra Indre Troms til Finnmark, krever støtte til transport. Denne støtten vil i nord først og fremst være store vogntog. Andre steder kan stridsvogner fraktes på tog eller større skip. Stridsvogner kan være sårbare mot moderne våpensystemer som for eksempel langtrekkende presisjonsild, angrep fra luften og moderne panservernvåpen.

Les også

Nederlag for forsvarssjefen

NATO har stilt et krav til at Norge skal kunne stille en tung mekanisert brigade. Kravene fra NATO handler ikke først og fremst om hvordan Norge best skal kunne forsvare seg selv, men hvordan NATO-landene samlet sett skal ha tilstrekkelige kapasiteter i alliansen.

I mine diskusjoner med andre forsvarssjefer opplever jeg at vi alle har et dilemma som kort forklart handler om når det rette tidspunktet er for å gå fra plattformbaserte, ofte tunge og fossile våpensystemer, til mer effektbaserte systemer. Ett eksempel på slike effektbaserte systemer er det norskutviklede sjømålsmissilet Naval Strike Missile (NSM) som kan opereres fra en rekke plattformer, inkludert fra land.

Hæren og Heimevernet skal styrkes med nye kapasiteter, spesielt i nord. Krigen i Ukraina har vist med all tydelighet viktigheten av luftvern. Den har også vist betydningen av artilleri og langtrekkende presisjonsvåpen. Vår topografi her hjemme i Norge favoriserer et godt forberedt forsvar. Vi har få vegakser, vi har kupert terreng og vi har svært dyktige soldater med stor forståelse for det vi kaller oppdragsbasert ledelse.

Norge er også langt fremme teknologisk og kan, med riktig prioritering og satsing, gjøre vårt land til det jeg vil kalle en militær hengemyr som ingen potensiell motstander ønsker å bli fanget i. Da unngår vi krig på norsk jord, det aller viktigste rasjonale for vårt forsvar. Under andre verdenskrig skal det ha blitt sagt noe sånn som at «naturen sørget for 90 prosent av forsvaret av Norge, de siste 10 prosentene ble forsømt» Det kan ikke skje igjen.

Dialogen med forsvarsminister og regjering om stridsvognanskaffelsen har vært god og med respekt for forskjellige vurderinger når det skal gjennomføres en anskaffelse for flere milliarder kroner. Store investeringer må og skal diskuteres.