Med et overskudd per 30. september på 1.956 millioner kroner før skatt leverer SpareBank 1 Nord-Norge, hittil i 2021, et resultat som er 307 millioner høyere enn på samme tid i fjor.

Etter å ha presentert enda et rekordresultat, er forklaringen fra konsernsjef Liv Ulriksen at «når det går godt i Nord-Norge, går det godt for banken.»

Men situasjonen for landsdelen er en ganske annen enn det banken selv presenterer. SNNs kart stemmer ikke med terrenget. Det går slett ikke bare godt i Nord-Norge for tiden. Landsdelen sliter tvert imot tungt på en rekke områder.

For å kunne gjøre noe med det må man legge til grunn at virkeligheten består av et mye mer brokete landskap enn glansbildet som tegnes med utgangspunkt i bankens egen bunnlinje.

Spør du for eksempel reiselivet om det «går godt i landsdelen», vil du få et helt annet svar. Det holder å ta en tur til serveringsstedene, turistfiskeanleggene eller hotellene. Der ber NHO fortsatt om statlige tiltak for å komme over kneika.

Spør du de som forsøker å rekruttere fagkompetanse til sine bedrifter i sterk internasjonal konkurranse, vil du også få et helt annet svar.

En annen ting; har SNN lest arbeidsledighetstallene gjennom pandemien og tiden de selv har tjent penger? Vet de hvordan Covid-19 har rammet familier og enkeltmennesker?

Og sist men ikke minst - har banken overhodet oversikt over den dypt bekymringsfulle demografiske utviklingen i landsdelen?

Bunnlinja til SNN er en dårlig temperaturmåler på hvordan ståa er i Nord-Norge. Lån til bobiler, elbiler, båter og fritidsrelaterte anskaffelser gir ikke noe dekkende bilde av situasjonen, verken på nordnorske arbeidsplasser eller for verdiskapingen.

«Det går godt i landsdelen» burde erstattes med det som er realiteten, når det går godt for banken handler det om banken alene og ikke om det nordnorske fellesskapet.

Dette dreier seg også om valgene SNN gjør som samfunnsaktør. En bank og Nord-Norge er ikke nødvendigvis to enheter som speiler hverandre gjensidig.

Verken et reiseliv i knestående, fraflytting eller de formidable rekrutteringsproblemene til arbeidslivet står i veien for den evige solskinnshistorien som skapes under lysekronene i Fredrik Langes gate i Tromsø. Men hvor mye av SNNs låneaktivitet går egentlig til bedriftsmarkedet, til risikabel oppstart og til det grønne skiftet? Ser man på bankens egne tall, tyder det på at rundt halvparten av utlånene til bedriftsmarkedet er tilnærmet risikofrie; eiendom, finans og offentlig virksomhet.

Kan det være forklaringen på at SNN er en bank som ikke taper penger? Rekordoverskuddene som feires i banken viser liten vilje til å eksponere seg selv for omstilling av nordnorsk næringsliv. Og til å dele risiko med befolkning og næringsdrivende.

SNN ser ut til å ha påtatt seg en definisjonsmakt på vegne av landsdelen, som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det er til liten hjelp for Nord-Norge hvis en aktør blir blendet av egen fortreffelighet, og faller for fristelsen til å bruke posisjonen til å glatte over utfordringene i landsdelen vår, som ledd i egen kommersiell merkevarebygging.

Bankens fortelling om seg selv som en slags blanding av forskningsinstitutt og filantropisk stiftelse har forøvrig fått flere skraper i lakken etter avsløringer her i Nordlys. Pengene fra det såkalte Samfunnsløftet går ikke dit man trodde. Nylig kunne Nordlys fortelle at Konferansen Agenda Nord-Norge som går av stabelen om en uke - med festaften – for den nordnorske samfunnseliten, ikke er helt som mange tenkte. Store deler av regningen betales nemlig av samfunnsutbyttet til folk som bor i nord.

Sparebanken Nord-Norge går kanskje i overskudd i kroner og øre, men risikerer å gå med et underskudd når det gjelder å forstå sine nordnorske omgivelser.

Landsdelen har ikke behov for flere PR-jippoer og selvforherligende spinn. Vi trenger en bjellesau som vil bygge landsdelen og i tillegg har begge beina plantet i nordnorsk virkelighet.