Stortingsrepresentanten foreslår i et innslag på Dagsrevyen på NRK at trening må brukes i enda større grad i behandlinga.

Legeforeningen er positive til forslaget, men forteller at trening som behandlingsform ikke er godt nok dokumentert. Altså ikke like godt dokumentert som medisinene som utvikles av legemiddelselskap.

Ståle Onsgård Sagabråten, som er leder i fagstyret for Legeforeningen, sier til NRK at den dokumentasjonen man har av effekten av trening som behandling blir danket ut av av de dokumentasjonskravene som legemiddelindustrien har for sine medikamenter.

Det tar mange år å utvikle gode og effektive medisiner. De testes omfattende og dokumenteres tilsvarende. Trening vil nok aldri bli like uttømmende dokumentert gjennom eksperimenter.

Likevel er det en god del forskning som fastlegene kan lene seg på som viser gode effekter av trening som en del av behandlingen. Og mange leger observerer også god effekt av trening hos enkeltpasientene. Fysisk aktivitet som forebygging av flere lidelser er det lite kontrovers rundt.

Men det er ofte vanskelig for pasientene å ta tak i disse utfordringene helt på egen hånd, av forskjellige grunner.

Da bør fastlegene ha gode rammebetingelser som gjør det mulig å skrive ut, og følge opp, trening som behandling. Og det er her politikken kan spille på lag med fagmiljøene.

Politikere kan ikke instruere leger i hva de skal foreskrive - og bra er det. Men de kan jobbe for at det finnes robuste offentlige helsetilbud, og oversiktlige økonomiske tiltak, som styrker satsing på forebygging.

Flere forsøk kan man bygge på. Som grønn resept - ordningen som ble innført i 2003. Den gjaldt for flere pasientgrupper med livsstilsrelaterte sykdommer. Den ble lenge kritisert for å være byråkratisk og lite forankret hos legene.

Det ble litt mer fart i sakene da legene kunne henvise pasienter til kommunale frisklivssentraler der de kan få opp til 12 ukers treningsopplegg for å endre levevaner knyttet til fysisk aktivitet, kosthold, søvn eller tobakk.

Man trenger ikke å ha en diagnose for å delta. Et 12-ukeskurs i Tromsø kommune koster pasienten 350 kroner.

Politikere som Svardal Bøe, som har vilje til å bidra til større oppfølging av pasientenes fysiske aktivitet, kan se på hvordan man kan utvide og forbedre disse eksisterende tilbudene.

Kan man styrke kommunenes apparat? 235 av Norges 356 kommuner har frisklivssentraler. Hvordan kan man sørge for likeverdig tilbud i resterende kommuner?

Det er uansett klokt å følge opp Svardal Bøes gode inititativ i denne saken. Forebygging og tidlige tiltak har en tendens til å være mye mindre kostbare for samfunnet enn omfattende spesialistbehandling.

Ikke minst så er de av en stor verdi for pasienten.