De siste ukene har da også universitetets ledelse blitt drevet fra skanse til skanse – fra at det var litt problematisk til at det er en utfordring, og til sist at det vurderes et ekstraordinært styremøte for å omgjøre beslutningen. Også for et universitet er det utfordrende å bli konfrontert med fortidige handlinger – ikke minst når man beveger seg inn i minefeltet internasjonal politikk.

Debatten i nord og nasjonalt viser tydelig at de færreste er uenige i at vedtaket fra 2011 bør omgjøres. Som utenriksminister kan Lavrov få ære for delelinjeavtalen, men det russerne nå foretar seg i Ukrania bryter fullstendig med sentrale prinsipper i vår verdensorden, og det påfører befolkningen store lidelser. Det er fullstendig i strid med sentral folkerett om staters selvbestemmelse, forholdet mellom stater og med menneskerettighetene.

Spørsmålet mange av oss bør stille oss er hvorfor reaksjonene har kommet så sent. Handlingene mot og i Ukrania er lett å fordømme, men siden 2011 har Russland annektert Krim, og de har strammet betydelig inn overfor egen befolkning, eksempelvis minoriteter, og redusert rommet for fri meningsbryting og deltakelse i valg. Grunnene til å si fra har vært der lenge, men ikke vært brukt. Nå er det ei grense som er passert, og det er all grunn til å reagere.

For universitetet burde ikke spørsmålet om omgjøring være veldig vanskelig, heller ikke juridisk. UiT må kunne omgjøre egne beslutninger, selv om det ikke er direkte hjemlet i reglementet. Bestialske handlinger skal ikke forsvares, eller kostes under teppet, ut fra formalia. Da får man vedta de formaliteter som kreves for at vi skal kunne opptre i tråd med grunnleggende prinsipper for vår samfunnsorden.

Samtidig: Det er lett å være indignert og etterpåklok. Ikke bare om æresdoktorer, men også når universiteter engasjerer seg i temaer mange oppfatter som kontroversielle. Politikkens kontroverser kan lett bli et mareritt for universitetene, i alle fall om institusjonen gjør seg til en politisk aktør med markeringsbehov. Det politisk markerte universitet rimer også dårlig med en liberal ide om uavhengighet mellom politisk styring og faglig autonomi.

Slik sett er det antakelig best (og mest bekvemt) å holde kjeft, i alle fall ikke å stikke hodet fram. Det blir bekvemt å velge tilskuerens rolle og holde seg borte fra de vanskelige sakene. Den pågående debatten om æresdoktorer kan lett drive universitetene i en retning hvor det blir mest opportunt å unngå kontroversielle spørsmål.

Det er ikke dit UiT-styret bør ende i sin diskusjon. De kan si nei til politisk baserte æresdoktorer, men som institusjon skal UiT drive kritisk forskning om både havrett og urfolksspørsmål. Det ville heller ikke tatt seg ut om universitetet ikke tok klimatrusselen på alvor eller lot være å engasjere seg i forholdet mellom rett og politikk. Vi trenger mer kunnskap og debatt om dette, men da må vi ta i bruk de beste sidene ved universitetet som institusjon – evnen til å drive forskning og utdanning, og til å åpne for at de kontroversielle spørsmålene blir gjort til gjenstand for åpen diskusjon. Og når resultatene fra dette publiseres og studenter utdannes har det uten tvil større slagkraft enn utnevnelse av æresdoktorer.

Styret bør bruke tid på hvordan UiT kan bli bedre på dette. Lavrov bør være en parentes.