Statsråd Asheim er bekymret for lærerutdanningen i nord – jeg er bekymret for Asheim

De fleste av statsråd Henrik Asheims uttalelser i intervjuet med Khrono, som primært handler om lærersituasjonen i Nord-Norge, gir grunn til bekymring, skriver Karl Øyvind Jordell.

De fleste av statsråd Henrik Asheims uttalelser i intervjuet med Khrono, som primært handler om lærersituasjonen i Nord-Norge, gir grunn til bekymring, skriver Karl Øyvind Jordell. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.For et par uker siden publiserte jeg på Nordnorsk debatt et innlegg om ‘Lærersituasjonen for de yngste i Nord-Norge’. Det kom ingen kommentarer, f eks fra universitetene. 17.11. ble jeg intervjuet på nettavisen Khrono, som primært dekker feltene høyere utdanning og forskning, i et oppslag med tittelen ‘Opptaket i nord rakner fullstendig’. (Dette intervjuet er det referert til på Nord-norsk debatt 18.11., i et innlegg med vekt på Nesna, med tittelen ‘Nå rakner det for lærerutdanning i nord’.)

Khrono intervjuet også forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H), i et oppslag med tittelen ‘Statsråd Asheim bekymret over lavt lærer-oppmøte’. De fleste av Asheims uttalelser i dette intervjuet, som primært handler om situasjonen i Nord-Norge, gir også grunn til bekymring, slik det fremgår av pkt 2-8 nedenfor.

1. Statsrådens tvilsomme sommer-glede

Men med fare for gjentakelser i forhold til mitt innlegg fra et par uker siden, er det rimelig å ta utgangspunkt i Asheims uttalelse i en pressemelding fra 24.7. om den generelle søkningen til lærerutdanning: «Tidligere i vår var jeg bekymret over at færre hadde lærerutdanning som sitt førstevalg når de søkte. Derfor er jeg glad for at flere av søkerne er kvalifiserte enn tidligere».

For en nøktern vurdering av dette utsagnet må man ta utgangspunkt i den totale søkningen til høyere utdanning. Den økte med ca 8,8 prosent (det oppgis litt ulike tall). Antall kvalifiserte søkere økte med 12,2 prosent, og antallet som ved hovedopptaket fikk tilbud om studieplass, økte med 8,7 prosent. Det er denne økningen, på ca 10 prosent, vil være utgangspunktet for en del av vurderingene i det følgende. For grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7 (GLU 1-7) var de tilsvarende tallene: antall såkalte førstevalgsøkere minus 3,3 prosent, kvalifiserte minus 2,8 prosent, og tilbud minus 0,4 prosent.

For grunnskolelærerutdanningen for trinn 5-10 (GLU 55-10) er tallene enda dårligere: søkning minus 11,8 prosent, kvalifiserte søkere minus 3,7 prosent, og tilbud til minus 4,9 prosent. For de såkalte lektorutdanningene viser tallene en nedgang i søkere på 12 prosent, en nedgang i kvalifiserte søkere på 1,3 prosent, og en nedgang i tilbud på 3,2 prosent. Alle ni tall er altså negative.

Det hjelper ikke skolen at det gikk noe bedre med barnehagelærerutdanningen. Der sank antallet førstevalgsøkere med 5,7 prosent, men antallet kvalifiserte søkere økte med 1,1 prosent, og antall tilbud økte med 9,1 prosent. Her er imidlertid situasjonen at svært mange som søker, er kvalifiserte, siden det ikke stilles noen karakterkrav. Og antall tilbud øker som følge av at man oppretter flere studieplasser. Det viktige tallet er nedgangen i antall førstevalgsøkere – det reflekterer synkende interesse for yrket.

Det tragiske er at tallene for barnehagen heller ikke hjelper statsråden – økningen på 1,1 prosent kvalifiserte søkere kompenserer ikke for nedgangen i kvalifiserte søkere til ordinære lærerutdanninger, som altså er på minst 2 prosent. Det er vanlig at statsråder eller deres spinndoktorer trekker inn barnehagelærerutdanning for å pynte på tallene, når de er dårlige for grunnskolelærerutdanningene. Men Asheim reddes av en liten gruppe lærere kalt faglærere, hvor antall kvalifiserte søkere har økt med 14 prosent, slik at antallet kvalifiserte søkere til alle lærerutdanninger har økt med 0,6 prosent. Dette er imidlertid en økning som ligger langt under økningen i kvalifiserte søkere til all høyere utdanning, som altså var av størrelsesorden 10 prosent. Lærerutdanningene taper terreng i forhold til andre studier.

En gledelig utvikling er at antall fremmøtte ved studiestart er litt høyere år enn i fjor for lærerutdanningen for trinn 1-7: 1415 i år mot 1371 i fjor, det er en økning på 3 prosent. Men antallet som møtte fram til utdanningene for trinn 5-10 sank med 82, fra 1665 til 1583, det er en nedgang på 5 prosent, slik at det samlet sett var en nedgang i fremmøtet til utdanningene.

Både ved vurderingen av den marginale nominelle økningen i antall kvalifiserte søkere på 0,6 prosent, og ved vurdering av økningen i fremmøte på GLU 1-7 på 3 prosent, må man ta hensyn til at de som søkte i år, hadde bedre karakterer enn de normalt ville fått, fordi de ikke gikk opp til eksamen i vår. Eksamensresultatene er alltid noe svakere enn standpunktkarakterene.

2. Lang historie?

Om lærersituasjonen i Nord-Norge sier Asheim: «Dette er dessverre et problem med svært lang historie.» Vel, ikke så veldig lang. Mitt inntrykk er at i 1980-åra tok man opp to–tre klasser ved hver av de fire lærerutdannings-institusjonene i landsdelen, det vil si om lag 300 studenter. Dessuten tilbød etterhånden alle de fire institusjonene desentraliserte opplegg, for omtrent 30 studenter hver, det gir 120 studenter. Det ble dermed tatt opp ca 400 studenter i året.

Et opptak på 400 allmennlærerstudenter tilsvarer et opptak på 200 til utdanningen for trinn 1-7 i dag. Det var hard konkurranse om å komme inn, så de fleste møtte opp. Når man i år bare har 81 fremmøtte (inkl Samisk lærerutdanning), betyr det at opptaket av lærere til barnetrinnet er sunket med anslagsvis 60 prosent over de siste 30-40 åra. Situasjonen for GLU 5-10 er langt bedre, med 189 fremmøtte. Men ingen venter lærermangel blant lærere for dette trinnet.

3. Rare tall fra UiT

Asheim hevder videre: «Samtidig vet vi at ved UiT er det de siste fire årene flere som har møtt til grunnskolelærerutdanning enn det var før firerkravet ble innført.» Fremmøtetall er ikke allment tilgjengelige så langt tilbake. Men utsagnet høres rart ut; i Tromsø er antall tilbud til GLU 1-7 sunket fra 92 i 2018, via 69 i fjor, til 50 i år, altså nesten en halvering. I lys av dette, og anslaget for studenttall i 80-åra (se ovenfor) ville jeg gjerne se tallene, splittet opp på de to lærerutdanningstypene og de to lærestedene, Tromsø og Alta. Slike tall burde UiT kunne publisere raskt.

4. Ansvarsfraskriving

Det følgende er nærmest ansvarsfraskriving: «Også forventer jeg at lærerutdanningene og kommunen jobber sammen for å tiltrekke seg enda flere kvalifiserte søkere.» Hovedansvaret påhviler regjeringen, som i realiteten rasjonerer tilgangen på lærere, ved å fastholde opptakskrav som ikke er bærekraftige.

5. Tiltak som ikke monner

Hva angår særlige tiltak i Nord-Norge, sier Asheim: «Vi gjør allerede en del. Blant annet har vi innført en ordning hvor de som gjennomfører femårig grunnskolelærerutdanning får slettet deler av lånet. Tar du i tillegg jobb i de nordligste fylkene får du slettet enda mer.» Vel, når man ser på antall fremmøtte til GLU 1-7 i landsdelen i år, nemlig 81, er tiltakene åpenbart ikke tilstrekkelige. Jeg vil anta at en god del potensielle søkere til denne utdanningen heller velger treårig barnehagelærerutdanning, som innebærer en reduksjon av studielånet med 40 prosent, fra fem til tre år. De tre tiltakene som nevnes, summerer seg til under en halv årslønn. Jeg har flere ganger foreslått en ‘lærernorm for utkantene’, skissert slik: Ved skoler med mange ufaglærte, får lærerne 20 prosent høyere lønn det første året, stigende til 50 prosent etter ca fem år. Pengene kan tas fra den lærernormen KrF tvang gjennom, og som innebærer bedre lærerdekning i byer og det sentrale Østlandsområdet, hvor man stort sett ikke har alvorlig lærermangel.

6. Flere tiltak som ikke monner

«Så er jo målet også at summen av alle tiltak, altså femårig utdanning, skjerpet opptakskrav, nye karriereveier i klasserommet og økte kompetansekrav bidrar til å heve statusen på yrket» skriver Asheim. Vel, så langt har ikke dette hjulpet, lærerutdanningene burde i år har fått en økning på ca 10 prosent på lik linje med den generelle økningen, men søkningen til de ordinære lærerstudiene gikk ned, slik at yrket tapte terreng, jfr ovenfor.

7. Uforståelig om opptakskrav

Om de skjerpede opptakskravene skriver statsråden: «Jeg har ingen planer om å rokke ved firerkravet i matematikk. Jeg syns egentlig det er en litt merkelig debatt. Vi vet at matematikk er det faget hvor det er størst forskjell i karakter mellom de elevene som har foreldre med høyere utdanning og de som har foreldre uten høyere utdanning. Det forteller meg at det siste vi skal gjøre er å senke kravet til lærernes kompetanse i matematikk.» Dette er et uforståelig resonnement. Det er mulig utsagnet betyr at det er viktig at alle barn får lærere med gode mattekarakterer. Men når alternativet er at en del barn får lærere uten lærerutdanning i det hele tatt, er ikke resonnementet særlig smart.

Dessuten er utsagnet lite sakssvarende – det er først og fremst kravet om gjennomsnittskarakter på 3,5 som har skapt problemer og skapt dagens lærermangel, siden det har virket i 15 år. Heller ikke ved denne anledning forklarer statsråden hvorfor det er bedre å ha noen få lærere med 3,3 og 3,4 i snitt, enn like mange som ikke har lærerutdanning.

8. Rar påstand om produksjon i 2021

Et siste problematisk utsagn fra statsråden er følgende: «Det er helt feil at det ikke kommer noen ferdigutdannede lærere i 2021, men det stemmer at det kommer færre enn normalt. Vi har regnet med at det blir uteksaminert rundt 400 lærere neste sommer.» Denne utregningen står og faller med hva man regner som ‘lærere’, jfr pkt 1 ovenfor. Mitt anslag er, inntil det dokumenteres noe annet, følgende: Til grunnskolelærerutdanningene tok man opp ca 3000, etter frafall skulle man i utgangspunktet produsere ca 2000, men disse må fortsette studiene og skrive masteroppgave. I Tromsø har man hatt masterutdanning lenge, så dette lærestedet vil neste år produsere antagelig drøye 100 lærere. Men det er fortsatt ca 1900 som må fortsette studiene. Dessuten må man regne med et høyere frafall, fordi en del av de svakeste studentene ikke vil makte masteroppgaven.

9. Universitetenes samfunnsoppdrag

Marit Knutsdatter Strand, som representerer Sp, og som også er intervjuet i oppslaget i Khrono, sier med referanse til nedleggelsen av Nesna og den svake søkningen til Mo i Rana, at «Nord universitet ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag når det rammer rekrutteringen til lærerutdanningen så sterkt.» Jeg vil anlegge et litt bredere perspektiv: Både Nord i Bodø og UiT i Tromsø svikter sitt samfunnsansvar når de heller ikke i år gjør det tydelig overfor statsråden at rasjoneringen av lærere til Nord-Norge må opphøre, ved at opptakskravene justeres, slik at studieplassene i større grad kan fylles opp. Slik sett er jeg ikke bare bekymret for statsråden, men også for universitetene i nord.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken