Den moderne stat er en sporhund som effektivt søker og forvalter spor av alle og enhver av oss.

Det begynte med selvangivelsen, der hver bidige skatteyter fortsatt pålegges å fylle ut skjema, med rapportering av vårt individuelle bidrag til skatt av egen inntekt og formue. Og det skjer med påholden penn og på vår dypeste ære og samvittighet. Men, etterhvert og stadig mer på nett, og snedig lokket av frykt for direktiv og fare for gebyr. Godt hjulpet av selvmultipliserende offentlige rapporteringskrav om vår hjemstavn og væren, hvor og når.

Dette gjelder i prinsipp oss alle, men én yrkesgruppe er gradvis og oftere blitt utsatt for staten som sporhund, nemlig fiskeren på havet, især på små (enmanns)sjarker som lever av vårt lands nest viktigste ressurs, fiskebestandene.

Der fartøy flyte kan, må skipperen som første mann la staten spore sitt fartøyet hver eneste dag. Og især for den minste fartøytype, sjarken, kan dette være krevende.

Dagen starter med å slå på pålagt kommunikasjonsutstyr straks han forlater støa eller kaia for utøvelse av sitt høyt besungne «verdens frieste yrke». Men nå altså, overvåka hver eneste arbeidsdag, med påkrevd rapportering, for å kunne etterspores når staten saumfarer selvangivelser og regnskaper. Noen hver har vel opplevd hva det vil si å bli smugtitta over skuldra - hørt om «styggen på ryggen»?

Avisoppslag og kommentarfelt har da også fylt seg i det siste med begreper som «»rapporteringshelvete» Og tidligere fiskeriminister Helga Pedersen sier kravene til sporing bør vurderes på nytt. Hva det blir til, gjenstår å se.

Yrkesfiske har foregått i tusen år uten tap av grunnliggende tillit til fangst og foredling. Og til tross for at lite yrkesliv er så fysisk krevende som fiske, har det likevel rangert som fritt og fint, trass allslags vær- og bevegelige utfordringer. Og denne grunn-trivsel bør vi alle unne «den ondt ofte lidende fiskermand». Så ikke «rapporteringshelvete» ødelegger for hans påstått frie hverdag. Det er sannelig tungt nok å etterleve og kan tilmed tære på motivasjon og trivsel.

Havet krever sin arbeidsmann, og når statens rapporteringskrav er det første som kreves straks han kaster loss, blir Staten som sporhund fort en kjøter til besvær.

Joda, det finnes gode grunner for at sporing og rapportering trengs. Samfunnet har behov for å sikre seg mot unnasluntring og «forglemmelser» som gjør kontroll- og kunnskapsrunnlag usikkert. Og et lands erfarings- og faktabank som SSB er viktig å ha tilgjengelig - for planlegging, kunnskap, forståelse og viderutvikling.

Og denne samfunns nytte-rapportering til besvær gjelder ikke bare fiskere og tynger derfor ganske mange, såpass som alle virksomheter og arbeidsplasser. Ikke sant, leger, selvstendig nærigsdrivere og de til enhver tid tilhørende administrasjoner?

Det er langt, dette landet, og det meste er sporbart. Så vårt nidkjære SSB svirrer nok fritt i lunsjpauser og korridorer hver eneste dag. Også som «Statistisk sentralbryderi».