Redningsdykker-tjenesten i Tromsø blir lagt ned etter et budsjettvedtak i kommunestyret forrige uke. Tjenesten har i flere år vært knyttet til det kommunale foretaket Tromsø Brann og redning.

Det var en overilt beslutning å avvikle driften, som med rette blir kritisert både fra politiet og det akuttmedisinske miljøet ved Universitetssykehuset i Tromsø. Dette er en tjeneste det er behov for i den største byen i Nord-Norge, og i regionen rundt. Redningsdykkernes jobb er å forsøke å redde liv når personer havner i vannet, for eksempel gjennom søk etter savnede, bilulykker eller ved uhell går gjennom isen.

Mange viser også til at en ny statlig redningshelikopterbase skal etableres i løpet av 2022 i Tromsø. Og at det dessverre vil skje uten en operativ redningsdykkertjeneste i byen.

Det gjøres et stort poeng av at redningsdykkerne i Tromsø dekker hele området fra Alta til Bodø.

Når det er sagt, virker det urimelig at et slikt regionalt oppdrag utenfor Tromsø kommune i sin helhet skal dekkes over kommunebudsjettet i vertskommunen.

Det statlige organet DSB (direktoratet for sivil beredskap) har pålagt kommunene å gjennomføre sårbarhetsanalyser knyttet til behovet for redningsdykkere.

Problemet er at ingen i Norge «eier» tjenesten i dag. Det finnes ikke noe lovbestemt krav, det er opp til hver enkelt kommune å avgjøre om virksomheten er formålstjenlig.

Når redningsdykkere som er ansatt i Tromsø kommune skal operere i et stort geografisk område, må det være mulig å dele kostnadene. Enten på de berørte kommunene som nyter godt av beredskapen, eller at Staten finansierer driftskostnadene.

Det siste burde vært en selvfølge, i et land med et lang kystlinje, gjerne etter modell av den såkalte RITS-beredskapen. Der har Staten i fjor inngått en avtale med syv brannvesen i hele landet, deriblant Bodø og Tromsø, om å yte bistand ved skipsulykker i rom sjø. En lignende modell må være mulig å få på plass når det gjelder redningsdykkerne.

Selv om det er galt å avvikle tjenesten, er det fullt mulig å ha sympati med Tromsø kommune, som er i en presset økonomisk situasjon der ulike tiltak må veies opp mot hverandre i en prioritering.

Det bør, på prinsipielt grunnlag, ikke være enkeltkommuner sin jobb å finansiere en redningsdykkertjeneste der selve formålet er en bred regional rekkevidde.