Er det tilfeldig at mange av dem som for vel femti år siden så lyset og åpenbarte seg som Stalins norske elever, idag har store problemer med å distansere seg fra Putins Russland?

Det er grunn til å stille spørsmålet etter å ha registrert hvordan gamle AKP-ere i og utenfor partiet Rødt har manøvrert i forkant og etterkant av invasjonen av Ukraina. For AKPs tidligere krumtapp Pål Steigan er ikke aleine om å prate Putin etter munnen. En av dem som stiller i samme divisjon, er Rødts fylkestingsrepresentant Frode Bygdnes.

I et innlegg på Nordnorsk Debatt den 22. mars skriver Bygdnes at sanksjonene mot Russland skader vårt samarbeid og vår dialog med vår nabo. Han hevder også at Norge bryter Svalbardtraktaten ved å la flyforbudssonen omfatte Svalbard. Og at spenninga øker drastisk fordi Norge ikke vil gi Russland garantier om at vi bare har fredelige hensikter.

Frode Bygdnes var en av ungdommene som på SUFs sommerleir i 1968 klappa og jubla i barnlig fryd etter å ha å sett en propagandafilm om Kinas første atomprøvesprengning, jfr. Harald Skjønsbergs bok «På parti med Stalin?: den merkelige historien om MLernes storhetstid» fra 1990.

Det var samme sommerleir hvor SUF tilba Josef Stalin som en ny politisk gud. En tilbedelse som ble forsterka etter at moderpartiet AKP ble oppretta i 1973. Et parti som Bygdnes ifølge ham sjøl ble medlem av i 1975 og seinere hadde sentrale tillitsverv i.

Det var et parti som opphøyde Stalin til en stor revolusjonær. Som forsvarte kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. Som forsvarte Sovjets bruk av militær makt for å slå ned folkeoppstandene i Øst-Tyskland i 1953 og i Ungarn i 1956. Og som med iver hevda at Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin på det sovjetiske kommunistpartiets partikongress i 1956, var en «kontrarevolusjon».

Aftenpostens Moskva-korrespondent Per Anders Johansen skreiv i en artikkel 4. oktober 2017 at russiske myndigheter og historikere tidligere hadde konkludert med at 17 millioner mennesker ble sendt til Stalins Gulag-leire. Mellom 1 og 1,5 millioner kom aldri tilbake. I tillegg medførte Stalins tvangskollektivisering til at minst 5 millioner sulta i hjel mellom 1930 og 1933. Rundt 700.000 ble henretta under utrenskningene mellom 1937 og 1938.

De siste åra har det vokst fram en Stalin-nostalgi i Russland. En nostalgi som Putin har stått i spissen for. Og en nostalgi hvor Stalins forbrytelser har blitt sterkt nedtona.

Seint i fjor haust starta Russland med ei storstilt styrkeoppbygging langs grensa mot Ukraina kombinert med en rekke krav. Men det Frode Bygdnes var opprørt over, var at Ukraina ble forsynt med våpen fra NATO-land.

Knapt to uker før Russland invaderte Ukraina var Bygdnes opptatt av hvor provoserende det måtte være for Russland at Norge skulle være vertskap for militærøvelsen Cold Response. I et innlegg på Nordnorsk Debatt den 9. februar (Militærøvelse eller provokasjon) skreiv han dette:

«Det er en vesentlig forskjell med alliert øvelse og det Russland gjør. De stiller opp egne styrker på egen jord. Vi stiller vårt land til disposisjon for allierte der vi ikke gir noen garantier om hvilke hensikter og våpen de vil stille med.

Amerikanske krigshissere og NATOs ekspansjonsstrategi er mer fredstruende enn russisk maktdemonstrasjon.»

Så seint som 20. februar hadde Bygdnes et nytt avisinnlegg, denne gangen i Bladet Vesterålen. Der var hans fokus hvor forsvinnende lite det russiske forsvarsbudsjettet var sammenligna med USAs og NATOS budsjetter. Og for at ikke noen skulle være i tvil, skreiv han følgende:

«Våpnene er i vest, og det er våpnene som truer freden.»

Svaret på spørsmålet jeg stilte innledningsvis, er nok nei. Det er samme totalitære tankegods som la grunnlaget for den norske Stalin-dyrkelsen som ligger til grunn for dagens logring for Vladimir Putin. Tankegods som heldigvis mange av dem som lot seg beruse som medlemmer av SUF og AKP, for lengst har kvitta seg med. Men tankegods som likevel altfor mange ennå klamrer seg til.

Spørsmålet vil være om de noen gang vil evne å riste av seg disse holdningene.