Det vakte bestyrtelse land og strand rundt tirsdag i denne uka da to framstående medlemmer av partiet Rødt stod fram på Debatten i NRK: De tok avstand fra Russlands angrepskrig i Ukraina, men de gikk i mot at Norge (og dermed også alle andre land) skulle hjelpe Ukraina med våpen. I praksis stod de for ei linje som ville betydd – om den var blitt satt ut i livet fra dag én i krigen – at Putins krigsmaskin hadde knust Ukraina.

For alle som har fulgt partiet Rødt og dets forgjengere mer eller mindre på nært hold gjennom flere tiår, er dette synspunktet langt i fra overraskende. Partiet ble stiftet i 2007, grunnlagt på ruinene av de to organisasjoner AKP (m-l) og Rød Valgallianse. I årene etter stiftelsen har Rødt gjort seg til en uredd talsmann for en mengde i og for seg berettigede krav og ønsker fra ulike grupper i det norske samfunnet. Så vellykket har denne formelen vært at partiet i dag har en viss makt og innflytelse, ikke minst i landets hovedstad.

Mens partiet altså har gjort seg spiselig for ganske store velgergrupper, har svært få brydd seg med partiets fortid og dets ideologiske røtter. Et ugjendrivelig faktum er at uten at det hadde oppstått en maoistisk bevegelse i Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, hadde partiet Rødt ikke eksistert i dag. Ikke på noe tidspunkt etter stiftelsen i 2007 har partiet Rødt vært modig nok til å ta et grunnleggende oppgjør med dette ideologiske opphavet. Så lenge partiet kunne konsentrere seg om dag-til-dag-politikken i det forholdsvis fredelige Norge, gikk det fint og antallet velgere økte.

Så kom krigen i Ukraina, den viktigste utfordring som Norge og det vestlige samfunn har stått overfor siden nazismen og kommunismen i fellesskap på 1930- og 40-tallet truet med å gjøre slutt på det vestlige demokratiet.

I møtet med denne utfordringen er partiet Rødt kommet til kort. Ikke hele partiet har etter den 24. februar 2022 inntatt det som i praksis er en pro-Putin-linje. Det finnes mange hederlige unntak, for eksempel Boye Ullmann og Mimir Kristjansson, som begge klart og tydelig har gått inn for at Norge må støtte det ukrainske folket i frihetskampen. Men i Debatten på NRK tirsdag den 17. januar 2023 så vi den tradisjonelle maoistiske/stalinistiske fløyen i fri framføring.

Det man kunne vente

For mange var dette en skremmende opplevelse. Men for dem som kjenner den norske m-l-bevegelsens historie, var det akkurat hva man kunne vente. Den norske maoismen, slik den ble utformet omkring 1970 av sjefsideologen Tron Øgrim, var systematisk anti-vestlig, systematisk anti-demokratisk og systematisk totalitær. Man støttet Mao Tsetungs diktatur i Kina, et regime som var ansvarlig for millioner av døde. Så støttet man Sovjetunionen; ikke det Sovjetunionen som vokste fram etter at Nikita Khrusjtsjov var blitt partisjef, lagt ned Gulag-leirene og rehabilitert millioner av ofre for Stalins undertrykkelse. Nei, man støttet Stalins Sovjet. Da Tron Øgrim på begynnelsen av 1970-tallet av vestlige historikere ble konfrontert med allment kjent kunnskap om Stalins skrekkvelde, kommenterte han det på denne måten: De ljuger, og de veit at de ljuger.

Tron Øgrim, fulgt av disipler som Pål Steigan og Sigurd Allern, bygde opp en bevegelse tuftet på den såkalte Komintern-arven, det vil si Stalin-regimets organisasjon for å utbre kommunismen til alle verdens land. Dermed forsvarte de ikke bare de to skrekkregimene til Stalin og Mao, de forsvarte også stort sett alle de forbrytelsene disse to diktaturene stod bak. Det handler blant annet om:

  • Stalins utryddelse av fire millioner bønder i Ukraina i perioden 1932-34.
  • Stalins utryddelse av mange millioner partikadre, etniske minoriteter og vanlige sovjetborgere før, under og etter Moskva-prosessene.
  • Ikke-angrepsavtalen mellom Stalin og Hitler i 1939, en avtale som gav støtet til annen verdenskrig.
  • Det påfølgende overfallet på Polen og den tysk-sovjetiske delingen av landet.
  • Det sovjetiske overfallet på Finland i 1939-40.
  • Likvideringen av demokratiet i Tsjekkoslovakia og andre steder i Øst-Europa etter krigen.
  • Nedsablingen av østtyske arbeidere under oppstanden i Øst-Berlin i juni 1953.

Sist, men ikke minst, forsvarte AKP (m-l) den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956. Egentlig var det hele ulogisk: Ifølge AKP hadde på det tidspunktet «den kontrarevolusjonære klikken» til Nikita Khrusjtsjov tatt makten i Sovjetunionen med et kupp. Men fordi Mao forsvarte invasjonen i 1956, måtte AKP forsvare den samme invasjonen på 1970- og 80-tallet.

Bunnpunktet

Det totale bunnpunktet ble nådd med forsvaret av Pol Pots skrekkregime i Kambodsja etter 1975. Pol Pot og hans folk tok livet av noe slikt som halvannen til to millioner mennesker. Den norske m-l-bevegelsen forsvarte folkemorderne med stor iver, selv etter at det var lagt fram ugjendrivelige beviser for hva som faktisk skjedde.

Dette er den tunge arven den norske m-l-bevegelsen bærer på. Partiet Rødt kan aldri, så lenge det eksisterer, helt befri seg fra denne arven. Spesielt ikke så lenge partiet stadig unnlater å ta et systematisk, grundig og ærlig oppgjør med sitt opphav.

Igjen: Det finnes politikere i Rødt som sterkt og tydelig tar til orde for at Norge skal forsyne Ukraina med våpen i kampen mot Putin-diktaturet. Det er bra. Men partiet Rødt som helhet har gått i mot at Norge skal hjelpe Ukraina med det som må til for å få en slutt på den russiske aggresjonen. På NRK tirsdag i denne uka så vi det vi kan kalle partiets maoistiske og stalinistiske fløy i fri framførelse. Det var stygt å være vitne til. Men gitt partiets historie, var det dessverre ikke uventet.