• Les hele talen her.

Denne uken er vi er blitt kjent med at I slutten av november 2022 avla 604 grunnskole-lærerstudenter deleksamen i matematikk. Strykprosent var 40,6 prosent for lærerstudenter på trinn 1-7. Med tanke på de mange og lange debattene som har foregått, og hvor denne regjeringen endret kravet fra 4 til 3 i matematikk, så kan det jo tyde på at Gro Harlem Brundtland tok feil.

Det var ikke så typisk å være god likevel.

Å være god er jo et relativt begrep. Vi kan jo kompensere manglende kunnskap med å redusere kravene. Men vi blir ikke bedre av den grunn.

Og det er ikke bare matematikk-kunnskapene som er mangelfulle. Flere og flere elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. De grunnleggende ferdighetene som skal følge elevene gjennom resten av livet, er ikke til stede.

Og når de kommer på videregående, så er retten til fravær tilsynelatende viktigere enn å gå på skole. Det er ingen som blir særlig god av slikt.

Barneidretten roper om økonomisk hjelp. Mødre og fedre rekker ikke å steike nok vafler eller selge tilstrekkelig mange doruller for å dekke de økte kostnadene som denne regjeringen har påført dem.

Samtidig er det et paradoks at vi har mange organisasjoner som ikke gjør annet enn å mene og tro på noe, og som nærmest er fast inventar på statsbudsjettet. Medlemmene i de organisasjonene trenger verken å selge doruller eller å steike vafler. Pengene kommer uansett. Samfunnet greier seg godt uten mange av disse organisasjonene, og det blir fullstendig feil at barna skal konkurrere med disse om fellesskapets penger. Vi gjør en alvorlig feil dersom vi ikke prioriterer barna våre.

Skolebygg forfaller, og inneklimaet i skolene er så dårlig at elever blir syke. Når samfunnet nedprioriterer skolebyggene, gir det samtidig et signal om at vi bryr oss ikke så mye om våre elever. Det er tilsynelatende viktigere å bygge en tunell for skip, enn å bruke penger på skolebygg. Tunellen er blitt et prestisjeprosjekt. Det burde bygging av skoler også bli.

Vi har blitt opplært og til tider indoktrinert om den sosialdemokratiske fortreffelighet, og at det var dem og ingen andre som satt med våre politiske svar, og som kunne gjøre noe med dem.

Er de sosialdemokratiske boblene i ferd med å sprekke? Bør vi ta en skikkelig time-out for å revurdere våre prioriteringer, slik at barna blir ivaretatt slik de fortjener?